GIR MAKSIMAL DREPING STATUS?????
Ja, nå har også jeg vært på rypejakt i Sverige !
Et sykdomsforfall gjorde at jeg fikk spørsmål om å være
med – jeg trengte ikke mange sekunders betenkningstid.
100 mil per bil, 15 minutter med helikopter i 200 km/t og vi ble sluppet
ned på en tørrabbe ved siden av en liten bekk. Da helikopteret
var på vei ned, så jeg et rypekull beine unna tørrabben.
Dette lovet bra .
Vi var to mann med lavo, fem unge hunder til opplæring og med store
forventninger til de fire dager vi hadde til rådighet. Regelverket
var høytidelig avtalt – maks to timer effektiv slipptid per
hund per dag, intet skudd skulle løsnes uten korrekt oppførsel
fra hundene. Bag limit var seks ryper per mann per dag – for oss var
det knekkende likegyldig hvor mye fugl vi fikk med hjem.(Vi fikk med oss
26 ryper og brukte 32 patroner).
Vi begynte å gå – visst var det fugl, store pene kull
med godt utvokste ryper. Vi måtte gå en god del for å
finne dem, men de var der. Det ble som et eventyr – tenk – å
få gå helt uforstyrret og la hundene få rike muligheter
til å oppøve ferdighetene i primæroppgavene! Men –
så kom en til å tenke på at dette er ikke mer fugl enn
vi kunne oppleve mange steder i Norge helt frem til slutten av 80-årene.
Nå ligger store deler av Norge med liten eller ingen fuglebestand.
Den jakt og den hobby vi er så glad i har langt på vei mistet
naturgrunnlaget i vårt eget land.
Har jakten hatt noe med dette å gjøre ? Kortselgere, forskere
og viltoppsynsfolk har inntil for kort tid siden hevdet at jakttrykket ikke
har noen praktisk betydning for utviklingen av rypebestanden. Nå er
pipen i ferd med å få en annen lyd ! Hva om jakten betyr mye
mer enn vi har forestilt oss?
I to dager hersket idyllen i det svenske rypeland -. Da vi ble plassert
i terrenget, ble vi fortalt at en gjeng nordmenn lå i lavo ikke så
langt unna oss. Ganske riktig – den tredje dagen kom de. På
skytterlinje, med mange hunder. Med skrik og skrål. Med to hunder
løse om gangen. Hundene ble brukt til å skremme ut rypene.
Enten holdet var 20 eller 70 m smalt det dobbeltskudd fra alle haglene.
Minst en av hundene loset når den støkket og gikk etter. Ingen
jaktmoral, ingen respekt for viltet, ingen respekt for hundene, ingen respekt
for naturen. Omfanget av skadeskyting måtte være uhyggelig.
Vi var vitner – og ble skamfulle på våre landsmenn’s
vegne.
Vel kommet hjem fra Sverige, kommer er person som også har vært
der og viser frem et foto. På bakken ligger det 350 ryper i en haug,
bak sitter det noen glisende karer og synes de har utøvet storverk
! For ikke lenge siden hadde Fuglehunden en forside som viste en husvegg
full av døde fugler med tekst: Drømmejakten. Teksten burde
heller vært: En skammelig jakt.
Hvordan kan det ha seg at maksimal dreping skal gi status? I samtaler med
mange jaktprøvefolk i høst kom det frem at det er svært
mange som har vært i Sverige på jakt. Også for disse er
det viktig å fortelle om antall fugl som har blitt felt. Det virker
som om det nesten er en drift å få frem, at i tillegg til å
være dyktig i prøvesporten, gjelder det å være
en maksimal dreper under praktisk jakt.
Så leser vi i den svenske Jaktjournalen om nordmenns oppførsel
i Sverige. Når noen påtreffes under trening tidlig i august,
når noen påtreffes på jakt i områder som er fredet
for all jakt, når noen påtreffes på jakt i privatterreng
(med jaktkort løst i nærliggende kortterreng) – alle
er nordmenn. 100 % av dokumenterte ulovligheter begås av nordmenn.
Dette er en nasjonal skam.
Nesten større skam er det at det ikke later til å angå
noen på denne siden av grensen. Hundesportsfolk som grovt har forbrudt
seg i Sverige, fortsetter å delta i sporten i Norge uten å møte
innvendinger eller reaksjoner. Ulovlighetene gis nesten ingen omtale i våre
tidsskrifter. Ulovlighetene skal tydeligvis være en sak mellom svensk
politi og den enkelte.
Kanskje tiden nå er inne til å ta et krafttak for å få
etiske regler for jaktutøvelse på plass. Vi hundesportsfolk
har vært flinke til å utarbeide detaljerte regler for alle prøvetyper.
Hva om vi nå satte etablering av etiske regler for jaktutøvelse
på dagsordenen? På sikt ville det sikkert ha stor gjennomslagskraft
for alle som utøver fuglejakt at vi, i de organiserte miljøene,
hadde utarbeidet etiske regler og anstrengte oss for å få dem
respektert.
Ingen burde – uansett god viltbestand - felle mer fugl enn det som
er nødvendig for festmat i egen husholdning. Forholdet mellom antall
brukte patroner og antall felt fugl burde under rypejakt nærme seg
1 : 1 og under skogsfugljakt 2 : 1. Vi burde ha større respekt for
han, som etter en dags jakt kommer hjem med tre ryper og har brukt tre patroner
enn for han som kommer hjem med tomt belte og 10 ryper og forteller: ”Jeg
bommer så fælt”. . Jeg vet om et jaktlag som har gjort
treffprosenten til det viktigste målet for suksess og respekt. De
opplever at treffprosenten kommer på langt høyere nivå
enn det de har trodd var praktisk mulig. Det viser seg at den som har fått
god statistikk, holder igjen de tvilsomme skuddene for ikke å ødelegge
statistikken. Dermed er mye oppnådd.
Sportsfiskerne har kommet langt – det er ikke uvanlig å fiske
med kroker uten mothaker, og å slippe den store fisken forsiktig ut
igjen med håp om å treffe den igjen senere.
Nå er det ikke mitt forslag at vi skal gå på jakt med
løsammunisjon, men jeg synes vi skulle ta en virkelig mobilisering
slik at maksimal dreping ikke lenger blir status, men blir sett på
som en skam. Hvem vet, kanskje kan dette – med tiden til hjelp - også
være et bidrag til vesentlig bedre rypebestand i vårt land !
Med ønsket om fortsatt skitt jakt og et
GODT NYTT
ÅR!
Kåre Lotsberg |
|
