I de senere år har jeg pleiet omgang med fuglehundeiere som gjennom sin utdannelse har studert avlsteori. Ved de felles avlskonferanser for raseklubbene har det også deltatt personer med formell utdannelse i avlsprinsippene. Jeg har merket meg den store forskjell det er i tankegang og ordbruk mellom de som har teoretisk grunnlag og alle oss andre som baserer oss på følelsesmessig grunnlag og ”guts-feeling”. Jeg tilhører den siste kategorien.

Kennel Eraaks ble til på 1960-tallet i forbindelse med min beslutning om å drive avl av strihårede vorstehhunder. Jeg hadde da min første sv tispe, Gun, som ble anskaffet på litt tilfeldig grunnlag. Hun ble parret med en solid og velmeritert partner og et stort kull kom til verden. Min skuffelse var stor fordi en stor del av kullet fikk den lange og myke griffonpelsen. En sv med korrekt hårlag er en velsignelse. En strihår med griffonpels er en forbannelse med tanke på vinteraktiviteter. Jeg gremmet meg fordi jeg hadde forsynt så mange valpekjøpere med hunder med slik pels og ga tispen skylden. Gun og hennes datter Mia, som jeg hadde beholdt, ble gitt bort til snille mennesker. Medvirkende var også at min kone og Gun ikke kom helt overens -.

Mitt medlemsskap i Svensk Vorstehhundklubb og Dansk Ruhaarklub ga tilgang til fyldige opplysninger om det som foregikk i nabolandene. I mer enn ett år studerte jeg jaktprøveresultater og avlsopplegg for om mulig å finne ut hvordan de som lyktes med oppdrett resonnerte. Etter hvert fikk jeg tillit til visse kombinasjoner mellom svenske og danske blodslinjer, dro til Jerker Svensson på Toragården og kjøpte to tispevalper, Tors Raya og Tors Rappi.

Tors Raya hadde en brennende jaktlyst, drepte en sau i ung alder, fikk nakkeskudd der og da og ble røyset ned sammen med sauen. ( Det skjedde et minnelig oppgjør med saueeieren). Tors Rappi ble da min avlstispe. Jeg avlet etter alfabetet – fra A til E, altså fem kull med opp til 11 valper i kullene. Det store problem ved oppdrett av jakthunder er å få plassert valpene slik at en kan få tilbakemelding vedrørende jaktbrukeligheten. Jeg eksaminerte valpekjøperne til irritasjonsgrensen, fikk løfter om at hundene skulle brukes på jakt, men ved senere oppfølging viste det seg at dette sjelden holdt stikk. I alt avlet jeg ca 50 valper, men fikk bare meningsfylt tilbakemelding for noen ytterst få. Dette ble den store frustrasjonen. På dette tidspunkt var det imidlertid slik at sv var trekkhunder, sportshunder og ikke jegeres førstevalg. Noen som leser dette vil kanskje huske Eraaks Cara og Cari som markerte seg på positiv måte på Kongsvold. Eraaks Carita var første sv til Øystein Storvold. Cari beholdt jeg selv. Hun fikk 1. AK på Kongsvold tidlig på syttitallet og ble NUCH. Hun ble ikke startet i VK bla fordi Fuglehunden var preget av innlegg om at vorstehhunder ikke var verdige til å delta i det ”engelske miljø”.

Jerker Svensson og jeg fikk lov til å delta i dressurkurs, myntet på engelske hunder, som svenske FA avholdt i Vemdalen. En sen nattetime i muntert lag bestilte jeg en helsort pointervalp av en vakker svensk kvinne med varme brune øyne. Og glemte deretter hele bestillingen. Seks måneder senere fikk jeg telefon om at Juno nå var klar for avhenting. Juno var etter de mest aristokratiske og foredlede interskandinaviske blodslinjer, en liten sort mynde med sikeaktig tynn pels. Det hete sorte blod til fulle. Hun skulle gi meg mange overraskelser-.

På denne tiden forberedte jeg to sv tisper på deltagelse i kombinert. Slepsportreningen skjedde ” et stille sted” i skogen. På veien ut kjøpte jeg kanin av en kaninoppdretter og medbrakte den i en pappeske. Vel fremme i skogen ble kaninen avlivet med et karateslag, skåret litt i slik at interessante væsker kunne tyte ut og deretter brukt som slepobjekt. Det er kanskje ikke så underlig at vorstehhundene viste stor entusiasme i arbeidet! De måtte imidlertid arbeide med nesen i bakken og være spornøye. Juno var ca fem måneder gammel og var vitne til disse underlige øvelser. Jeg la merke til at hun hadde dampen oppe og virket svært motivert. Da hun fikk sjansen utførte hun de forskjellige apportøvelser med liv og lyst, også slepsporet. Men det ville vært en fornærmelse å kreve at hun skulle være spornøye – det gikk i susende galopp på siden av sporet, med sporet på overvær med momentan korrigering der sporet vinklet. For meg ble en anelse til visshet – det er ingen stor utfordring for en hundenese å følge et slepspor. Godt er det at denne øvelse i dag skjer med rype som slepobjekt og at hundene tillates å følge sporet ved bruk av overvær.

Noe senere dro jeg på ”on-the-job-training” på Mørekanten. Måker ble felt og hundene skulle apportere fra vannet, en dag med vind og grov sjø. Også her kvitterte Juno på apportkommandoen – jeg ser enda for meg det lille svarte hodet i de høye bølgene, ute for å hente måken. Juno ble startet i Derby – Olav Skjetne sa: ”Går som en gud… akkurat slik ønsker vi at en Derbyhund skal være…”. Jeg nevner dette så vidt detaljert fordi det har skapt et stort spørsmål hos meg om ikke vi førere i helt vesentlig grad skaper hundene våre gjennom det miljø og den opplæring vi gir. En engelsk aristokrat blir kombinerthund hvis den vokser opp i ett kombinertmiljø. En vorstehhund kan komme til å arbeide som en engelsk aristokrat hvis miljøet inviterer til det ? Kanskje kunne vi få dette bedre illustrert hvis flere fuglehundfolk var villige til å prøve mer enn en rase ?

Juno fikk alvorlige hormonforstyrrelser, nærmest kronisk løpetid uten at eggløsning skjedde. Etter hvert skaffet jeg meg rede på at hennes søsken hadde et utvalg av defekter – en manglet jaktlyst, en jaktet i full los, en var dverg og en var ”einstein” . Med bakgrunn i de robuste og sunne vorstehvalper jeg hadde sett, var dette en stor overgang og jeg sa til meg selv at den som skal avle pointer må se seg godt for.

For meg er første bud at en hund skal være frisk. Samme dag som Juno ble avlivet dro jeg til Rolf Framnes og hentet Suluhøgdas Lola, parringsvalpen etter Perro-De-Punta og Janka til Ørnulf Lindboe Hansen. Med Lola ble det kjærlighet ved første blikk, treogenhalv måned gammel, rødhvit, kraftig bygget med solid benstamme og et særdeles robust gemytt. Jeg kunne ikke begripe at noen orket å kvitte seg med et slikt eksemplar, men føler den dag i dag stor takknemmelighet til Rolf for at jeg fikk overta henne.

Det er kanskje noen som fortsatt husker Sverre Pettersen og Kennel Kløftli ? Sverre fikk slag i relativt ung alder og ble plassert på institusjon. Talesentret var også lammet. Arne Toft Pedersen (mangeårig leder av NVK) besøkte han ukentlig. Noen ganger var jeg med. Sverre klarte å signalisere at jeg skulle få overta den rikholdige samling av pointerlitteratur han hadde, bla årbøkene til Svensk Pointerklubb helt tilbake til slutten av tyveårene.

Jeg hadde nå bestemt meg til å drive oppdrett av pointere, men ville se meg godt for. Noe av begrunnelsen for ønsket om å avle pointere var at pointere kjøpes – nesten uten unntak – av jegere og at tilbakemeldinger om avlsresultater sannsynligvis ville bli klare og tydelige.

Fra gammelt av var pointere den fuglehundrase som ble foretrukket av de velstående. Avlen var i stor grad interskandinavisk og avlsresultatene ble det gjort nøyaktig rede for i årbøkene. Jeg nyttiggjorde meg nå det materiale jeg hadde fått fra Sverre i fullt monn. Anetavler for nåværende blodslinjer ble utarbeidet helt tilbake til begynnelsen av tredveårene. Ikke fordi det hadde praktisk betydning for fremtidig avl. Men de ble en klar illustrasjon av i hvor høy grad fuglehunder kan være kulturhistorie. Jeg forsøkte også å få innblikk i hvordan de store pointeroppdrettere hadde tenkt ved gjennomføringen av sine avlsopplegg. Det fremkom at linjeavl var et bærende prinsipp for de fleste som drev oppdrett over tid. Betydningen av å ha en sterk og konsolidert tispelinje å bygge på over flere generasjoner ble stående som helt sentral.

Lola fikk mange jaktprøvepremier og ble NUCH. Det vakte spesiell oppmerksomhet at hun vant en vinterprøve på Maristuen i 25 minusgrader (og det var like kalt hele dagen). Dette var før varmedekken var i bruk, men jeg hadde utrustet meg med ullgensere og lærreimer og unngikk frostskader på hunden.

Så skulle det velges avlspartner til Lola. Den mest berømte pointer i Norge var Trollhaugens Kim. De fleste, som hadde sett han i prøvesammenheng, mente han var den fremste konkurransehund som hadde levd i Norge. Det var imidlertid ikke problemfritt å skulle bruke han. For det første var han død, på sine eldre dager hadde han hatt furunkulose, noen mente at han av og til nedarvet hunder som kunne lose, enkelte litt skarpe avkom kunne visstnok også forekomme. Jeg tvilte ikke mye – tenk om jeg kunne fått bruke Kim. Det viste seg at det eksisterte frossen sæd og jeg fikk tillatelse til å disponere av den. Seks vakre valper ble født. Dette var det første hundevalpekull i Skandinavia basert på frossen, langtidslagret sæd. Pressemelding ble utarbeidet og distribuert til fagbladene i Skandinavia.

Selv beholdt jeg Eraaks Lovinda, jaktprøvepremiert i ung alder, med glimrende gemytt og eksteriør. Hun hadde fått to Cert. Det ene med CACIB på utstilling og jeg var på jakt etter det tredje Certet på en utstilling, hvor Trygve Heyerdahl var dommerelev. Tryggen gjorde en grundig jobb, konstaterte haleknekk aller ytterst mot haletippen, med konsekvens 2. AK. Jeg trodde ikke noe særlig på det, men røntget og fikk haleknekk bekreftet. Om den var ervervet eller nedarvet kunne ikke veterinæren sikkert si. Den førte imidlertid til at dette fremragende individ ble gitt bort til en nabo slik at den gikk som selskapshund resten av livet.

Like etter at Kim-valpene var født, var jeg på Kongsvold (Lola fikk 2. AK da valpene var seks uker gamle og 1. AK med CK da valpene var åtte uker gamle). Olav Skjetne kom bort til meg i følge med en yngre mann og sa: ” Dette er en mann som må få kjøpe en Kim-valp av deg”. Det ble mitt første møte med Sturla Bendiksen. Han kjøpte Eraaks Luck og førte han etter hvert frem til dobbelt championat. Sturla og jeg hadde de samme synspunkter på ønsket pointertype, delte begeistringen for det klassiske rød-hvite danske ideal og var enige om at Trollhaugenblodet burde ivaretas og anvendes i videre avl. Gjennom årene har det vært mange og lange telefonsamtaler med drøfting av avlsalternativer, basert på et ønske om å få sterke tispelinjer med balansert innslag av Trollhaugenblodet. Sturla hadde allerede betydelig innslag av Trollhaugenblod i sin avlstispe. Luck befestiget dette ytterligere. Særlig fikk Luck datteren Skogstjernas Kala et godt og jevnt kull. De fleste ble VK-hunder. Likkos Birk, som Sturla beholdt, ble stor konkurransehund og samlet etter hvert over 150 jaktprøvepoeng. Birks søster Likkos Cari ble min store hund. Ble startet i VK 17 ganger og 15 ganger premiert, mange ganger med plassering helt i tet. Årets pointer i 1989 og nr. 2 i kampen om kongepokal høyfjell det året. Norsk og svensk UCH.

Så skulle jeg finne partner til Cari. Sølenklettens Djuk til Geir Kielland ble valgt. Med det oppnådde jeg nøyaktig samme blod hos mor og far. Da jeg rådspurte Bjørn Plassgård, syntes han jeg var dristig. Troen og tilliten til Trollhaugenblodet gjorde at jeg ikke var bekymret selv om Trollhaugens Kim inngikk svært mange ganger i stamtavlen. Jeg kunne ikke se noe tilløp til innavlsdefekter i kullet. Sacha, som jeg selv beholdt, regner jeg for kanskje den beste pointer jeg har hatt. Av bestemte grunner ble hun ført lite på prøver.

Så kan det kanskje være hensiktsmessig å gå over til å generalisere. Min mening om betydningen av eierskapet kan svinge noe – mesteparten av tiden mener jeg imidlertid at eieren betyr 70 % når det gjelder hva en hund skal bli til. Førers ferdighet til intelligent flokklederskap og det miljø hunden blir delaktig i under oppveksten, har sannsynligvis langt større betydning enn vi er villige til å innrømme.

Imidlertid er det viktig at de avlshunder vi velger har det best mulige naturlige utgangspunkt. Absolutt viktigst er selvsagt et godt og robust gemytt med høyt toleransenivå både i forhold til mennesker og dyr. Viktige krav, som har betydning for de fysiske funksjoner, som regel beskrevet i standarden for rasen, bør oppfylles. Viktigste forutsetning for lettvindt opplæring til jakt er at hundene har viltbegjær og djervhet i fugl. Jo større djervhet desto lettere er det å få til dressuren i fugl. Å vedlikeholde og helst øke djervheten i fugl har jeg lagt meget stor vekt på i mitt oppdrett. Intensitet og format tror jeg for en stor del avhenger av oppvekstmiljøet. Ved valg av avlstisper eller beslutning om å avle bør en være hensynsløst ærlig mot seg selv. Det nytter ikke å tro at en kan kompensere for feil ved tispen ved å velge hanhund som ikke har feilene. Det er godt mulig at mine synspunkter er gammeldagse. Jeg mener imidlertid fortsatt at det har den aller største betydning å ha en konsolidert og sterk tispelinje. Avlen bør planlegges i langtidsperspektiv – hvis den planlagte kombinasjon viser seg tilfredsstillende – hva gjør jeg så i neste generasjon og i generasjonen deretter.

Min pointeravl har gått etter bokstavene i etternavnet – startet med L og ble sannsynligvis avsluttet med G-kullet. Min fetter Lars Norderhus er nå partner i kennel Eraaks og har startet oppdrett etter bokstavene i sitt etternavn. N-kullet og O-kullet er allerede født.

Det er meget viktig at de gode tispene blir benyttet i avlen. Sannsynligvis er vår konkurranselyst så stor at vi heller går på prøver enn å avle. Det året mitt E-kull ble født (linjeavl på Del Vento blodet), hadde jeg planlagt kull med Likkos Cari og Douglas til Rolf Framnes. Cari ble syk og døde – det er min store sorg at det da ble brudd i min tispelinje bygget på Trollhaugenblodet. Jeg har ikke sett noen mulighet til igjen å få etablert linjen. Så en formaning må være – husk å avle mens du kan det og mens hundene lever !!!

På sekstitallet avholdt flere raseklubber lukkede prøver – altså med startadgang bare for representanter for rasen. For NVK var slike prøver nesten en nødvendighet fordi rasene ikke ble ønsket velkommen i det gode selskap. Jeg husker særlig tidligprøvene på Nøsen hvor kv og sv deltok. Det etterfølgende refererer seg i første rekke til sv. Hundene travet rundt, pisset og kranglet – dommerkritikkene var nærmest likelydende: ”Et småskårent, puslete søk uten nødvendig fart og driv…”.Vi trøstet hverandre med at vi jo hadde kombinerthunder. Vi hadde bare forakt tilovers overfor dem som ikke hadde bedre vett enn å holde seg med nervøse, engelske fartsuhyrer -. Det som var en kjensgjerning var imidlertid at hundene våre hadde alt for liten jaktlyst. Faktagrunnlag for å velge avlshunder forelå praktisk talt ikke – vi avlet i blinde. Noe få gode sv var det – jeg tror jeg fortsatt husker navnene på de fleste av dem.

Det har vært uhyre verdifullt at vi har fått et felles fuglehundmiljø med alle prøver åpne for alle raser. Innføring av tallkarakterer i forbindelse med jaktprøver har gitt et helt annet grunnlag til å arbeide rasjonelt med avlsplanlegging. For NVK har dette hatt spesielt stor betydning. Den første 10-årsplan for avlsretningslinjer (besluttet etter demokratisk prosess i klubben) er gjennomført. En revidert plan ble for et par år siden, på lignende vis, besluttet. Det heter seg her bla at jaktlysten i rasene skal økes. Det foreligger dokumentasjon på at en slik utvikling faktisk har funnet sted og vi ser det også for hundene som møter på prøvene. Så kommer de advarende røster – hvis jaktlysten blir for høy, vil rasene miste allsidigheten. Etter mitt skjønn er det svært langt frem til at det kan bli tilfelle under forutsetning av at vi fortsetter avprøvingen på like mange måter som vi gjør i dag. Det er mitt klare og sterke inntrykk at de beste vorstehhunder på fjellet også har vært de beste kombinerthunder. Jeg hadde med ikonet Ståvi-Snøgg – han var da en moden gentlemann- på kombinertprøve i Sverige og jeg er overbevist at han også kunne vært stor i apportdisiplinene, hvis eierne så hadde ønsket.

Det er viktig at hundene prøves på forskjellig vis. Det er uheldig at VK-aristokratiet synes å nedvurdere skog-, lavland- og apportprøvene. De mener tydeligvis at det eneste saliggjørende er å måle fuglehunder etter Kongsvold-malen, dvs VK-bedømmelse, som oftest ”15 pluss 10 pluss 5 minutter”.

Bare å anvende Kongsvoldmalen på alle raser vil få uheldige konsekvenser. Jeg synes at vi allerede i dag ser effekter. Es, is og gs synes snart å være så like at bare fargene skiller. Hvis de tre raseklubbene har samme avlsmål for bruksegenskaper, hvorfor ikke fusjonere klubbene og lage felles avlsråd ? Jeg vet jo at dette er en virkelig provokasjon! Men jeg har en stund vært opptatt av problemstillingen – hvor lang tid brukte våre forfedre for å få inkludert de egenskaper de mente var ønskelige i hver enkelt rase ? Hvor lang tid vil vi bruke på å få dem fjernet?

For noen nr. siden var det et oppslag i Fuglehunden om at to irske settere hadde vært de beste ved en apportprøve og at det var en sensasjon. Jeg vil si – det skulle bare mangle. Tradisjonelt var irske settere av jakttypen noen av de mest robuste og allsidige hunder som fantes. Slik kunne en trekke frem eksempler fra flere raser og reise spørsmål om vi som jegere er tjent med den utvikling som tydeligvis er i gang mot en felles arbeidsstandard for alle raser basert på Kongsvoldmalen.

Jeg har nå to pointere og to korthårede vorstehhunder. Kv Bergvolds Era er NJCH med mange premier fra Kongsvold og også 1. AK apport. Jeg har to unghunder - kv Eraaks Lola og p Eraaks O Lovinda ( jeg har lovet Lovinda at jeg ikke skal kvitte meg med henne selv om det oppdages haleknekk !) Kv Lola har sterkt innslag av utenlandsk blod, fra områder hvor det hevdes at vorstehhunder ikke bør delta på samme prøver som de engelske raser. Disse to unghundene hadde i høst sin første start i UK, 15 måneder gamle , med fører som for hundene var ukjent. Kritikkene til disse to unge hundene ble nærmest identiske. Lola fikk 1. UK og Lovinda, som ikke fikk vist reis og ro i samme sitasjon, fikk 2. UK.

Jeg velger å sette strek her og håper at jeg med denne artikkel har gledet noen og ergret andre slik at debattinnlegg vil følge!

Vennlig hilsen

Kåre Lotsberg