NJCH Bergvolds Era skulle parres. En glimrende partner i Tromsø ble, i samarbeid med avlsrådet, blinket ut, og jeg bega meg fortrøstningsfull pr. bil til Tromsø. Det het seg at parring burde skje fra 9. til 11. dag i løpetiden.

Era ble sluppet med sin partner 11. og 13. dag av løpetiden – hun sto som en sagkrakk begge dager, sammenkopling skjedde i løpet av et par minutter og varte ca ½ time. Praktfulle parringer. Jeg plystret og sang og bega meg fortrøstningsfull av sted i retning Lommedalen, sikker på at gulleggene var kommet på plass i rett tid.

Skuffelsen var enorm da det viste seg at hun var tom – dette kunne jeg ikke skjønne. Da neste løpetid nærmet seg, fikk jeg hannhunden sendt til meg fra Tromsø, lånte en løpsk tispe og dro til Veterinærhøyskolen for å få testet sæden. Ved tapping kom det intet ut av hannhunden, ikke en gang prostatadråper. En urinprøve tatt umiddelbart etter tapping viste at prøven var full av sperma. Hunden ejakulerte altså inn i urinblæra, men sæden kunne ikke overleve der fordi urin har høy surhetsgrad. Nå fattet de vise ved Veterinærhøyskolen interesse for saken, også fordi hannhunden tidligere hadde vært far til kull av normal størrelsesorden.

Wenche Farstad gikk inn med kateter, spylte blæra, fikk hunden til å ejakulere, gikk deretter inn med kateter nok en gang og fikk ut sperma som levde, men som ikke hadde god nok kvalitet til å kunne fryses ned. Hadde jeg hatt tispa klar, kunne imidlertid inseminering skjedd.

Jeg syntes det nå var blitt nok av kluss og fikk foretatt inseminering av Era med frossen sæd etter den italienske avlschampion Blo Del Rahe Savic. Sæden ble sagt å være tynn og dårlig.

Era tok seg og spenningen var stor jo nærmere den 63. dagen kom. Dessverre viste Era alt for liten volumvekst; ultralyd avdekket at det kanskje bare var en valp og at denne sannsynligvis var stor.

Avtale var inngått med veterinær om at keisersnitt skulle foretas en fredag ettermiddag, faktisk samme fredag som FKF avholdt sitt RS på Hamar. Dit dro jeg, etter å ha gitt inngående instruksjoner til min ektefelle. Underveis fikk jeg telefon – veterinæren foreslo å utsette keisersnittet til mandag. Dette avviste jeg meget bestemt – tidligere erfaring tilsa at en skal ta terminen meget høytidelig. Operasjonen ble foretatt, ut kom en helbrun valp med fødselsvekt på 720 gram, morkaka viste tydelige tegn på begynnende betennelse. Hadde vi ventet til mandag, kunne katastrofen vært et faktum med død valp og alvorlig betennelse hos tispen og jeg kunne gått glipp av kanskje den beste fuglehunden jeg har hatt.

Kl 2030 fikk jeg telefon på Hamar –” Era kommer til å drepe valpen”. Det gikk ikke mange sekunder før jeg med tung gassfot var på vei mot Lommedalen. Era var en robust og harmonisk hund med høy smerteterskel – jeg var sikker på at hun hadde alle de naturlige instinkter.

Kl 2200 kom jeg hjem, hivde ut flere barnebarn samt de tilkalte eksperter og satte meg hos Era. Der ble jeg inntil kl 1130 neste formiddag. Era aksepterte at valpen suget på de fremste pattene, men hvis valpen pattet på de bakerste og sparket i operasjonssåret oppsto tydeligvis store smerter. Min oppgave ble derfor å sørge for at valpen konsentrerte seg om de fremste pattene for å arbeide frem melk der. Etter som timene gikk normaliserte det seg mer og mer i valpekassen og utover neste formiddag levde Era helt opp til mine forventninger om at hun ville være en ideell mor. I mitt stille sinn tenkte jeg at en mindre tålmodig og sta person ville ha gitt opp og antatt at mor hadde avvist sitt barn og derfor tatt ansvaret for å tilføre valpen den nødvendige føde. Det er ikke bra for en valp å vokse opp som alenevalp. Jeg fikk derfor tak i en pointervalp, som var noen dager eldre, fra min fetter. Era aksepterte straks denne – og Eraaks O Lovinda og Eraaks Lola vokste opp sammen (de upraktiske navnene ble bestemt av barnebarna).

Så kom Lola etter hvert til skjells år og alder med de nødvendige jakt- o g utstillingspremier. Og det skulle parres. Men nå skulle det gå helt etter naturmetoden. Gjennom årene har jeg oppnådd god kontakt med de vise i saken ved Veterinærhøyskolen (jeg var den første i Skandinavia som brukte langtidslagret frossen sæd til hund). I samtaler kom det frem at årsaker til at tisper ikke tar seg, kan være at de parres for tidlig. Det skulle ikke skje med Lola. Jeg holdt omhyggelig øye med løpetiden, fikk ha hannhunden hos meg og slapp dem sammen på den 13. dagen i løpetiden. Momentan kopling som varte i ca ½ time. En kontakt med en hannhund fire dager senere og Lola gjorde kontant oppmerksom på at besøkstiden var over. Jeg regnet derfor med at tiden for parring hadde vært riktig.

Å parre flere ganger var ikke aktuelt – bl.a. fordi samtaler med andre oppdrettere hadde gitt råd om at dette burde unngås fordi det gir upresis definisjon av de 63 dagene.

Spenningen var igjen stor, men det varte ikke lenge før utbuling ved ribbena ga det nødvendige positive signal. Etter 40 døgns drektighet var hun blitt så stor at det var vanskelig å forestille seg hvordan hun ville komme til å se ut etter 63 døgn.

Etter 60 døgn fortonet hun seg som enorm -. Regelmessig mosjon fikk hun gjennom hele drektighetsperioden – til å begynne med en time løs hver dag – mot slutten samme tid, men nå i bånd. Hun virket hele tiden å være i god form. Kosten besto av tørket grisøre for tannpleie og større og større porsjoner av valpefor sammen med kjøttpølse (beregnet for hund) med innhold av blod, innmat og fett. Jeg holdt nøye øye med henne for å unngå at hun skulle bli for fet.

Konferanse med andre oppdrettere avdekket mange forslag -. Noen foreslo vitamintilskudd, noen foreslo benmel, flere tok til orde for at kosten for en stor del burde bestå av animalsk føde. Veterinæren og en forretning for hundeprodukter anbefalte at hunden bare burde få valpefor.

Lola hadde tydeligvis godt av min meny og stilte i god form, med blank pels og var verken fet eller mager da terminen nærmet seg. I god tid hadde jeg avtalt med veterinær slik at jeg kunne få kontakt hvis det skulle vise seg nødvendig. Slike avtaler med veterinærer har jeg inngått mange ganger, men jeg har enda til gode å oppleve at veterinæren er tilgjengelig når det anses for nødvendig.

Den 61. dagen, om kvelden, blir det tydelig at noe skal skje. Maten kastes opp, pusten endrer seg og det kan ses at musklene arbeider i kroppen. Første valp kom kl 2400 – deretter, med ujevne mellomrom fortsatte det inntil 9 jevne og fine valper var et faktum kl 0500. Igjen fasineres en av at selv en førstegangsfødende tispe vet nøyaktig hva som skal gjøres. Posen fjernes, først fra hodet, valpen renslikkes og navlesnoren kuttes i rett avstand fra bukskinnet. Enkelte ganger kan navlesnoren gi problemer fordi valpen kutter den for nær bukskinnet med den følge at valpen får navlebrokk. Det har vært hevdet at enkelte tisper har arvemessige anlegg for å kutte navlestrengen feil.

Hvordan kan en være sikker på at alt, som skal ut, virkelig har kommet ut ? En erfaren person kan føle om det er noen valp igjen i tispen, verre er det å få konstatert om etterbyrden har kommet ut. Jeg forsøkte å kontakte veterinæren for å få hjelp, men opplevde, til tross for avtale, at dette var umulig. Bekymringen var imidlertid ikke særlig stor. Lola virket å være tom og var frisk og pigg. Utflod av forskjellig art forekom i to uker etter fødselen, men den virket hele tiden godartet.

I skrivende stund er valpene blitt tre uker gamle. Trivselen har vært stor i valpekassen. Lola har hatt så mye melk at valpene stort sett bare har spist og sovet. Øynene åpnet seg på tolvte dagen og de kom seg med snublende skritt opp på fire ben. Lola fikk første dag etter fødselen løpe løs i ½ time, deretter har hun vært på en times tur, løs, hver dag siden. Hun får nå mye mat, stor porsjon av valpefor, tre ganger pr. dag, med betydelig innslag både av den hundepølsa, som ble nevnt foran, og hermetisk vom. I tillegg får hun Provit vitamintilskudd og selvsagt tørket griseøre. Hun er i glimrende kondisjon og blank og fin i pelsen.

Morsom har det vært å se hvordan Lovinda har assistert -. Først lå hun i bur i valperommet. Mer og mer har hun fått være løs. Lola putter melk i den ene enden på valpene, Lovinda tar seg av den andre enden på valpene, slikker dem rene og masserer mavene, slik det er nødvendig. Jeg har måttet passe på, for Lovinda vil gjerne legge seg til sammen med Lola og la valpene suge seg. Dette har jeg forhindret, men jeg er sikker på at også Lovinda ville fått melk i pattene hvis jeg hadde tillatt det. Lola har for øvrig ikke vist noen form for vaktsomhet verken mot Lovinda eller de mennesker som har fått besøke valperommet.

Det er viktig å finne et praktisk underlag i valpekassa. Fra starten av la jeg avispapir i bunnen, deretter et nokså tykt varmeteppe og så, over hele valpekassa, et krympelaken – stort nok til å omslutte hele kassa. Avisene byttes hver dag og teppe og laken vaskes. Nå har jeg gått over til bare å bruke varmeteppe. Det er ikke lenger fare for at tispa skal ligge noen i hjel. Det er også viktig å gi valpene muligheter til renslighet. Renslighetsinstinktet er sterkt – jeg tilpasser teppet slik at det blir en stripe i kassa som bare er dekket av avispapir. Overraskende fort begynner selv små valper å gå til avisene for å tømme seg. Når valpene begynner å forlate kassa, vil denne bli gjort grundig ren og helt dekket med varmeteppe. Valpene vil nå ha lært å gjøre fra seg på avispapir og vil gå ut av kassa for å gjøre seg rene.

Den mest interessante perioden med valpene begynner nå. Tredje leveuke – sosialiseringsuken. Mange barn vil bli invitert inn på besøk. De vil få sette seg i valpekassa og få valper på fanget – morsomt å se hvilken opplevelse dette er for bybarn som har liten kontakt med dyr. Selv følger jeg intenst med i det som skjer mellom mor og valpene. I løpet av de seks første leveuker gir en sunn tispe valpene den nødvendige opplæring. Dette skjer på nesten umerkelig vis, men intensiveres til klare signaler fra mor når valpen skal gis forståelse for hva som er uønsket oppførsel. Valper er ekstremt lærenemme og lærevillige. Tispen lærer dem hva tispespråket betyr. Sentralt står betydningen av tispens misnøyelyder – fra en svak strupelyd til signal ”styrke 5” når tispen gjør et skinnangrep på en ekstra ulydig valp.

Jeg lærer meg tispespråket og nyttiggjør meg dette når jeg etter hvert skal kultivere den valp jeg skal beholde. Jeg undrer meg over at så mange eiere går inn for å lære valpen sin et nytt språk . Tispen har jo allerede gitt valpen et språk som valpen forstår. Interesserte vil finne mer om dette på www.eraaks.com Artikkelen ”Et gladere hundehold eller hvordan gi fuglehunder (og eiere) et lykkelig liv”.

Det er en viktig beslutning når en bestemmer seg for å avle, hvor kanskje det viktigste er å avgjøre at tispe og hannhund er gode nok til at det bør produseres valper. Avlsrådet er behjelpelig og jeg fikk forslag om en rekke hannhunder i Norge og Sverige. Disse ble vurdert så godt det lot seg gjøre. Valget falt på en hannhund som typemessig er identisk med Lola, det er bare kjønnspreget som skiller. Det virker som om kullet er svært homogent med seks helbrune og tre skimle valper. Men skimlene ser ut til å bli noe større enn de helbrune.

Foran og underveis kan en gjøre seg mange bekymringer, men gleden er stor når alt går uten komplikasjoner og hver dag sammen med mor og barn blir en glede !

Kåre Lotsberg