Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt

MITT JEGERLIV I NANSENTERRENGET

  1. 2015.
    Jeg ligger på rygg på platået ved Dugurdstjern – 180 graders sikt til Hallingskarvet, Hemsedalsfjellene og tinderekken i Jotunheimen. Det er høstferie og folk overalt i terrenget. Mange tanker melder seg – det som var – det som er – og det som kanskje kommer. Jeg har hatt et så intenst forhold til dette terrenget at det kan sammenlignes med et intenst kjærlighetsforhold til en vakker og lidenskapelig kvinne. Jeg har vært overalt i det 45 000 mål store terrenget, til nær sagt alle årstider, noen ganger med hagle, men mest uten. Jeg har kondisjonstrent hele året for å makte mine vandringer.

  2. Litt om meg selv.
    Født 10.5.1934 på Lesja i Gudbrandsdalen. Hadde barneårene på en gård sammen med bestemor og bestefar, onkel og tante, barnløse som eide gården, og mor. Far bodde mye borte, opptatt med langvarige studier. Dette var tiden før traktor og biler – hester var hjelperne. Det var en fin oppvekst – de voksne var tålmodige og snille og jeg fikk tidlig være med på de forskjellige gjøremål. Mor og far kom fra store slekter i bygden og jeg hadde onkler og tanter i ”alle retninger” og bort i mot 20 søskenbarn. Allerede fra jeg var åtte til ti år gammel var det en onkel som tok meg med på fisketurer, langbambus og mark, i bekker og elver i Dalsiden statsalmenning, hvor gården hadde seter. Jeg fikk et nært forhold til en litt eldre kusine, som 16 år gammel, fikk eneansvaret, som budeie på setra, med en budskap på ca 20 dyr. Det var gammeldags seterdrift med ysting og kjinning og mange gjøremål hvor en ung gutt kunne assistere, men også ha tid til ensomme vandringer med fiskestangen. Jeg var på setra så ofte og lenge som det var mulig å få til.

    Men så begynte det jeg kaller urbaniseringen av fjellet. Først kom det traktorvei, så kom det bilvei, så ysteribiler, så hyttebygg og turisttrafikk. Jeg så med stor ulyst på denne utviklingen. Dalsiden ligger innenfor det store  nedslagsfeltet for Auraanlegget. Dette førte til oppdemming slik at flere store vann inngikk i et stort basseng for kraftproduksjon også ”takrenneprosjekter” som førte vannet vestover ble gjennomført. Alt dette førte til at jeg fikk stor ulyst til å være vitne til utviklingen. Siste gang jeg var der var det året det største vannmagasinet ble til.

    Jeg hadde også onkel og tante på Bjorli, øverste bygda i Gudbrandsdalen. Noen få gårder som levde et nøysomt liv med store utfordringer fra naturen. Snøen kom som regel i slutten av oktober og ble liggende til ut i juni. På begge sider av dalen, store fjellområder – på østsiden traktene mot Eikesdalen, på vestsiden traktene mot Skjåk. Områder uten hyttebygg eller seterdrift. Mange fiskevann på begge sider av dalen – et eldorado for tur og fiskeglade som elsker ensomhet. Min fetter og jeg utnyttet dette til fulle, primitivt utstyrt gjennomførte vi rene oppdagelsesferder, som regel uten å se andre mennesker. Etter hver fikk jeg familie og vi bygget hytte på Bjorli. Denne ble brukt i alle ferier og så ofte som vi fikk det til.

    En sunnmøring hadde vært i USA og fått erfaring for utvikling av turisttrafikk. Han kom til Bjorli og ble foretaksom. Et turisthotell med spansk arkitektur kom snart på plass, likeså skitrekk og et stort antall hytter. Jeg så på utviklingen med stor ulyst – igjen skulle jeg oppleve at et paradis ble urbanisert.

  3. Hoftunfeltet – et nytt paradis.
    Første besøk var i 1976, hadde svart på en annonse i Farmand, hvor en eldre jeger ønsket samarbeid med en yngre for å leie et jaktterreng. Den eldre jeger var Fredrik Thrane, som kunne fortelle at han sammen med Knut Gresvig og Edvin Thorson hadde hatt leiekontrakt på det såkalte Nansenterrenget. Nå var hans to jaktkamerater fått føle alderens skrøpeligheter og ønsket å gå ut av samarbeidet. De tre hadde sammen hatt stor glede av laksefiske i Lærdal, ørretfiske i et vann de eide på Hardangervidda og rypejakt i Hoftunfeltet.

    Thrane og jeg ble fort enige om at vi ønsket å leie terrenget sammen, men Thrane besluttet senere at han ikke ville delta. En langtidskontrakt ble inngått med fire personer i samarbeid. Arne Gran og Egil Myhrer skulle disponere Nordåsen, Helge Amundsen og jeg Søråsen. Etter noen få år besluttet Gran og Amundsen seg til å finne andre jaktmarker og jeg ble eneste kontraktspart i forholdet til rettighetshaverne. Min avtale med Myhrer ble at han skulle disponere et gevær under jakten. Myhrer og hans kone leide den gamle stølsbygningen på Fanterud og oppholdt seg der i minst to uker i jakttiden med den samme holdning til natur og jaktutøvelse som jeg hadde.

    Jeg følte en så intens glede over kontrakten at det vanskelig kan beskrives 45 000 mål nærmest urørt natur – en dramatisk annerledes virkelighet enn den som hersket i ”Golsfjellet”  - på den andre siden av veien mellom Leira og Gol og de skuffelser jeg gjentatte ganger hadde opplevd på Lesja.

  4. Kontrakten.
    Det var vanskelig å forstå eierforholdene til Hoftunfeltet. Åtte store bruk i Gol eier feltet, men hadde ikke anledning til å utøve eierrettighetene. 22 mindre brukhar  bare støls- og beiterett, men det var disse som skulle ha inntektene ved utleie av småviltjakten. De 22  valgte et ”jaktstyre” som var kontraktspart i forholdet til meg. Jeg har aldri forstått bakgrunnen for dette, men det har sikkert vært uheldig at avstanden mellom eierne og den som leide jaktrett ble så indirekte.

    Jaktleiekontrakten hjemler inntil åtte jegere. Det er rypejakten som er mest attraktiv. Det var umiddelbart klart for meg at snaufjellet ikke ville tåle åtte rypejegere besjelet av drepetrang. Jeg hadde nå formelt grunnlag til å bestemme hvem som skulle få jakte og giregler for jaktutøvelse som alle måtte respektere. Ingen måtte tro at de kunne komme til terrenget for å drive ”matauk”. Til Nansenterrenget skulle man komme med respekt og ærbødighet og utøve jakt med denne grunnholdningen, i urørt natur med stor viltrikelighet. Det fulgte ingen status med å henge flest fugler på veggen. Det ble jaktet med hunder og det var skamfullt å stille med udressert hund. Det ble krevd regnskap for antall skudd i forhold til felt vilt. Helst skulle forholdet under rypejakt være 1:1 og 2:1 under skogsfugljakt, for mest mulig, å unngå skadeskyting. Det var et så stort privilegium å få jakte i dette terrenget at få ønsket å gå ut så lenge helsa holdt. Dagens jaktlag har alle, med ett unntak, vært deltagere i over 20 år. Min fetter, Lars Norderhus, Molde, har også deltatt i jakten i over 20 år. Hvert år bor han to uker på Fanterud. Han har det samme forhold til jakt og natur som Egil Myhrer hadde og jeg har. Skulle jeg falle fra, skal Lars overta som part i jaktleiekontrakten.

    Husvære.
    I de første årene leide jeg Vassvollen, hos Tormod Hoftun, åremål bort sett fra den tiden stølen var i sin egentlige bruk. Senere ble leieperioden redusert til jaktsesongen. Det har vært leid husvære hos Tormod under jakten i snart 40 år. Senere leide jeg Hølstølen på åremål i 13 år og deretter Faar like lenge. I den senere tid har det vært leid husvære også på Fanterud.

    Samjakt.
    I alle år har det vært samjakting med elgjakten. Et friksjonsfrittsamarbeid har vært gjennomført. Elgjakten måtte få prioritet. Vi avtalte løpende med elgjaktleder hvor vi kunne gå uten at elgjakten ble forstyrret.

    Økonomi.
    Jaktleie og leie av så mye husvære betydde utgifter som ikke kunne dekkes inn av det vederlag jegerne betalte for jakten. Min kone og jeg var begge like ivrige brukere av feltet også utenfor jakttiden og vi var helt enige om med glede å dekke underskuddene av egen pung.

    Hvorfor skriver jeg dette notatet?
    Nansen var bruker av Hoftunfeltet fra 1887 og til 1939. Jeg har vært bruker nesten like lenge – fra 1976 til dags dato. Opplevelsene i Nansentiden er grundig beskrevet i tidsskriftartikler,  skrevet både av Nansen selv og av gjestejegere. Mange jaktet og mye ble felt – det foreligger dag for dag rapportering for hele periode. I alt ble det skutt nesten 10 000 stk vilt i Nansenperioden (det vises til eget notat: Minner fra den nære og noe fjernere fortid). I Nansenperioden kan det virke som om jegerne konkurrerte om å skyte mest mulig – i min periode ble det nærmest lagt vekt på det motsatte - hensynet til viltet og jaktutøvelse slik at viltrikeligheten ble ivaretatt, har stått sentralt.

    Jeg blir liggende ved Dugurdstjern og tenker på om bildet av den vakre kvinnen fortsatt gjelder – Den vakre kvinnen er nå blitt en prostituert som  åpent og villig tar imot alle som oppsøker henne. Et tett nettverk av blåmerkede stier letter atkomsten på barmark og et tett nett av preparerte løyper legger forholdene til rette om vinteren. Jeg fortaper meg i disse tankene slik at klumpen i brystet vokser inntil tårene spretter.

    Men så går det opp for meg at jeg har en fantastisk og uangripelig skatt – jeg kan i fantasien gå de mange rutene jeg har gått i terrenget og  gjenoppleve møtene jeg har hatt med de mangefuglene.

    Målet mitt med jakten har vært å felle et beskjedent antall ryper og skogsfugl slik at jeg kunne invitere familie og gode venner på festmiddag. Hvorfor skulle jeg felle mer enn det jeg trenger til eget bruk? Denne holdningen førte til at jeg hadde et svært avslappet forhold til bruken av børsa – mye av tiden hang den i brukket tilstand på ryggen.

    I årenes løp har jeg hatt 30 fuglehunder av fire forskjellige raser. Det var viktig for meg å ha perfekt dresserte hunder – med godt og effektivt søk, pålitelige i stand, djerv og presis reis av fuglen og komplett ro i oppflukt og skudd. Kravene jeg stilte samsvarte med det som var nødvendig for å oppnå jaktprøvepremier i fuglehundsporten Det ble mange slike premier og jeg fikk også noen av de gjeveste trofeene det er mulig å vinne i sporten.

    Men, la oss begynne å gå -. Jeg går fra Nystølsbommen langs høydedraget mot Brødkjølen, går over bekken, bøyer av mot Endefjellsvannet, deretter opp brattbakken bak den røde Brøtostølen, i det tette briskekrattet der det er mye krekling. Orrhaner letter og farer forbi som skutt ut av en kanon. Deretter området rundt Kvelvene, så hylla under Varden, slipper meg ned mot Hestetjerna, krysser bekken, går langs Meitebekk til Skurvenatten, deretter stien mot Vassvollen.

    Så går jeg igjen -. På begge sider av Bergaleinnatten, over myra til Store Grevsjø, gjennom det tette krattet langs bredden, dreier mot Lille Grevsjøen, til jaktskiltet øverst ved grensen, deretter det tette og frodige krattet til Vassvolla og så til Vassvollen.

    Går inn fra Hølet– hører orrfugl lette foran, de setter seg i trærne og kvesser nebb mot hundene. Forbi det lille vannet, gjennom området hvor det for lenge siden var skogbrann, langs Myklesjøen, forbi Koparviki og inn i den tunge granskogen på bortsiden, vinkler og går annen trase tilbake til bilen.

    Kjører Gjøtavegen, forbi elgjegerparadiset, kjører sakte og ser skogsfugl på bakken på begge sider av veien. Parkerer så fort jeg er på ”lovlig grunn”, går forbiGjøta, går skråningen på begge sider av Grauttjern, vinkler og går mot Marsteinhaugen, her er det som en naturpark, små vannspeil, frodig vegetasjon, også områder hvor denne er mer spredd.

    Jeg har navn på rypekullene og undrer meg over hvor trofaste de er mot de samme områdene. Jeg fører statistikk over størrelsen av kullene og gleder meg når det er store kull. Av og til skyter jeg noen ryper og en sjelden gang en skogsfugl. Da sitter jeg lenge og beundrer  den vakre fuglen og diskuterer med meg selv om jeg virkelig har rett til å drepe et så vakkert dyr. Skogsfuglene sitter slett ikke overalt i skogen, men har områdepreferanser som jeg har lært meg.

    Går fra Hølstølen langs jaktgrensa til Rauskridalen, går på kryss og tvers i hele snaufjellområdet, deretter baksiden av Nystølsfjell, så på innsiden av Hestetjerna, mot Syningen. Hver høst passer jeg på når snøen har kommet, nårNystølsfjellet med Varden er snødekket og områdene rundt er bare. Rypene fra hele området er nå hvite, de samles her og sitter i snøen. I tidligere tider kunne en få inntrykk av at hele fjellsiden var dekket av fugl. (Jeg var der også høsten 2015,  bare noen få spor rundt Varden, en enslig rype ble støkket -.)

    Området Faar, Hølstølen og skogen mellom Fanterud og Brenn. Det Nansen kalte Storhaugen, men som er et ukjent navn for de lokale.
    Jeg tar tiden og oppdager at det er kontakt med skogsfugl, orrfugl eller storfugl, gjennomsnittlig hver halvtime. En fjellnabb like ved de nye hyttene kalte jeg orrhanehaugen – der hadde jeg alltid kontakt med dem.

    Kjører til Svilestølan og går inn ved jaktskiltet, like ved stølen til Tormod. Går lavt langs grensen mot Steinstølen, mye bær og mange kontakter med skogsfugl. Lang rast ved Dunkehybelen, misunner
    eieren av stedet og beundrer han for den måten han steller med stedet på. Går opp forbi elgjegerlavoen, over Steinstølhovda og går høyt i skogen tilbake til Svilestølan.

    Lenge hadde jeg min kone Tone som ivrig tur og jaktkamerat. Varig men etter en bilulykke satte dessverre en stopper for det. Jeg trives med å gå alene og jeg har mesteparten av tiden gjort det. De jeg har hatt med på jakt har mest vært interessert i ryper. Tidlig ble imidlertid skogsfuglen det viktigste for meg, selv om utbyttet ikke ble stort. Inntrykket var at ved 10 timers jakt i skogen ble det ofte bare et par reelle skuddsjanser. Disse kom helst når jeg var ukonsentrert.

    Avslutningsvis et par perler -. Tone og jeg får fjellverk i  en tidlig etterjulsvinter og bestemmer tur til Vassvollen. I Gol blir det opplyst at veien er stengt. Vi snørekjører med hundene og har tung brøyting de siste kilometerne til Vassvollen. Å komme frem til en støl som ligger sovende og ubrukt vinterstid har sin spesielle sjarm. Det er like kalt inne som ute. Tørr ved i gode ovner forandrer fort på det – varmen brer seg mer og mer i rommene. Sengetøyet henges opp foran ovnen slik at det kan slå fra seg. Snø tines for vannforsyning. Parafinlamper og talglys, god mat og god stølhet i kroppen. Trivselen blir intens ved tanken på hvor langt det er til andre folk.

    Bommen i Gol skal stenges om tre dager. Jeg bråvåkner i Lommedalen kl. 0430, pakker sekken og tar i vei – jeg må få en tur til før bommen stenges.. Parkerer ved hovedveien for å gå inn til Vassvollen, mange plussgrader og tett skodde. Fjellet koker av liv. Orrfuglspill i alle retninger. Steggene spiller med. Hører det suser i luften når rypene forflytter seg. Venter halvt om halvt at rypene kan sette seg på skiene. Snørekjører langsomt mot Vassvollen. Reiser hjem neste morgen og synes jeg har opplevd store ting.

    Det er midt i mai – våkner på Hølstølen kl. O330. Betongskare med fløyelssnø på toppen. Snørekjører med hundene, fantastisk soloppgang i Rauskridalen, snørekjører over mesteparten av snaufjellområdet, til Vassvollen, derfra til Endefjell og så høyt tilbake, må være på Hølstølen igjen senest kl. 12. Deretter blir snøen råtten.

Avsluttende bemerkninger.

Det fremgår vel av det jeg har skrevet at Nansenterrenget i en lang periode både har gitt meg livskvalitet og livsglede. Det var  en nesten utrolig kjensgjerning at jeg nesten aldri møtte mennesker på mine vandringer; kanskje en sjelden gang en saueeier som var inne for å se til dyrene.

Viltrikeligheten kunne i perioder være stor. Jeg hadde navn på kullene – bekkekullet, steinkullet, grensekullet osv.og førte statistikk fra år til år. Jeg hadde steder i terrenget hvor jeg kunne gå for å kontrollere at orrfuglen var der som vanlig. Jeg visste om områdene hvor storfuglen tok jordbad og kunne fra år til år følge utviklingen i antall mollgroper og dermed det sannsynlige antall fugl.

I den nye tid påtreffer jeg alltid turfolk når jeg er ute og går. Jeg har gjort det til en vane å innlede samtale med dem jeg møter, fortelle om stedets historie osv. Underveis i samtalen prøver jeg å finne ut hvor de kommer fra – fra en av de nye hyttene i feltet eller annet steds fra. Jeg ble overrasket over at nesten alle jeg snakket med hadde hytte utenfor terrenget, noen ganske langt unna. De søkte til feltet for å komme i fjellterreng i høyden og se den fine utsikten. De som kom med jakthunder tidlig i august og gikk med en taukveil i nevene var svært vage til å beskrive hvor de kom fra. Mange synes å mene at en hund i langline er en hund i bånd. Imidlertid er det grundig fastslått i andre terreng, med effektivt oppsyn, at  en hund i langline er å betrakte som løshund.

Vi er nå inne i en ny tid -. Forskerne definerer hare og ryper til å være  rødlistearter. Skogsfuglen har lenge vært på vikende front. Forskerne forteller videre at smågnagerne forsvinner fra fjellet – noe som er meget alvorlig. Vi ante lenge at vi i terrenget hadde en viss rytme for viltbestanden – hvert fjerde år var musår. Dette året ble det god fuglebestand. Året etter var det lite fugl og deretter bedring inntil en ny topp kom.

Et eget problem er den store tilstrømming av turfolk som ikke har tilknytning til feltet. Ser en på kartet, oppdager en at det i et stort område som omgir Hoftunfeltet, er mange store hyttefelt. Eierne av disse vil gjerne gå tur i høyfjellsområder med utsikt. Slik det er i dag ender de fleste opp med å parkere i Brennområdet. Det blir stort press på dette området og det er sikkert lite tilfredsstillende for alle  at det blir så konsentrert trafikk ut fra Brenn. En kan lure på om det ikke ville være bedre å flytte bommen ned til hovedveien med et tilstrekkelig  antall parkeringsplasser. Besøkende utenfra måtte da gå fem til seks km for å komme opp i snaufjellområdet.

Jeg vil få avslutte dette skriv med å understreke hvor takknemlig jeg er for de mange år jeg har fått holde til i Hoftunfeltet. Jeg er snart 82 år gammel og må nok se i øynene at turene blir kortere og kortere. Imidlertid har jeg et lite håp om at jeg vil vare ut kontraktstiden.

20. januar 2016

Kåre Lotsberg

 
Til toppen!
 
Norsk versjon English version