Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt

MINNER  FRA  DEN NÆRE OG NOE FJERNERE FORTID

Den nære fortid blir fra 1975 til dagens virkelighet. Den fjernere fortid blir fra 1895 til 1964. Den direkte foranledning til å skrive henger sammen med at jeg i 2016 kan feire 40 års jubileum som jeger iNansenterrenget i Gol. I den sammenheng faller det naturlig også å kommentere hvordan terrenget fikk sitt navn samt beskrive viltbestanden fra 1895 til 1964. Fra 1975 og frem til dags dato har jeg ført jaktdagbøker som beskriver hver eneste jakttur jeg har hatt i terrenget. Nansenterrenget er sannsynligvis nokså enestående ved at  det nesten sammenhengende foreligger opplysninger om utviklingen av viltbestand  fra 1898 til 2015.

Men la oss starte i den fjernere tid og la Arne Omsted presentere Nansenterrenget for oss slik han gjorde i en tidsskriftartikkel:” I 1897 kjøpte advokat Alexander Nansen (bror av Fridtjof) jaktretten i Hera Sameie i Gol. Dette er omkring en kvadratmil stort og grenser i hele sin utstrekning til Valdres i øst. De fleste sportsjegere som eier eller leier jaktterreng i fjellet driver vesentlig rypejakt. Denne gjør de gjerne fra seg på en åtte til tidagers tur. Alex Nansen har de fleste år tilbrakt hele sin ferie – fire uker eller mer i terrenget. Nansen lot oppføre jaktstue (Valhøvd) som inneholder fem soveværelser, pikekammer og kjøkken. Guttensom steller hundene og som er vedhugger, er bærer etc. har tilhold i et lite tømret hus like ved jaktstuen. En liten kokeovn holder det lunt hos dem.

Valhøvdjakten er uten sidestykke i vårt land. I hvert fall kjenner jeg ikke til noe terreng, som er så stort, som har tilhørt samme eier i over 40 år, og hvor det hvert år er jaktet så lenge og til glede for så mange jegere. Det samlede utbytte (1897 -1939) ble: 8818 ryper, 199 storfugl, 180 orrfugl, 92 ender, 629 harer – eller totalt 9918 stk. vilt.”

I alle år ble det ført nøyaktig – dag for dag registrering – av jaktutbyttet. Jeg har kopi av  dette og er imponert over jegernes kondisjon og store nedslagsfelt.

Nansenfamilien ville selge jaktretten i 1964. Det ble imidlertid nektet konsesjon og et vilkår ble satt om at leieinntektene for småviltjakt skulle tilfalle 14 av de mindre brukene i Gol kommune. Fra 1964 til 1976 var terrenget utleid til velstående jegere som ikke har etterlatt seg noen opplysninger om jaktutbyttet.

Våren 1976 så jeg en annonse i tidsskriftet Farmand – eldre jeger søker kontakt med yngre jeger for samarbeid om leie av jaktterreng. Min begeistring var stor da jeg ble godkjent for samarbeid. Høsten 1976 ble min første jakthøst i Nansenterrenget. Fire personer innledet deretter samarbeid og jaktleiekontrakt for 10 år kom på plass. Fra 1977 og frem til dags dato har jeg ført jaktdagbok som beskriver mine jaktopplevelser i terrenget. I tidens løp har personer ønsket å tre ut av jaktleieavtalen. Hver gang dette skjedde overtok jeg ansvaret for betaling av jaktleien inntil jeg ble eneste kontraktspart i forhold til rettighetshaverne.  Jeg oppnådde på denne måten å kunne bestemme medlemmer i jaktlaget og kunne for hvert år gi retningslinjer for jaktutøvelsen. Kontrakten har regelmessig vært fornyet for ti års perioder.

Det er dramatisk at jeg nå sannsynligvis må forberede meg på å oppleve Nansenterrenget  uten fuglevilt. Høsten 2015 gikk jeg uten hagle. De to foregående årene gikk jeg det meste av tiden med startrevolver. Den dramatiske nedgangen i fuglebestanden skyldes ikke jaktutøvelsen. Hvert år, de siste 15 år,har jeg gitt retningslinjer som mer og mer har redusert antallet av fugl som kunne felles.

Fra starten av var jeg i en kortere periode ”killer” slik som mange unge jegere ofte er. Imidlertid fattet jeg tidlig viktige beslutninger. Alltid brukket gevær ved ferdsel i rypelende for ikke å fristes til skudd ved støkk. Selvfølgelig ladd våpen i skogen. Ikke skyte hvis ikke hundene hadde oppført seg helt ut korrekt. Treffprosent ble viktigste suksessfaktor – ved rypejakt 1 : 1 forhold mellom patroner og felt fugl, ved skogsfugljakt forholdet 2 : 1. Slike forutsetninger førte til at tvilsomme skudd ble holdt tilbake for ikke å ødelegge den gode statistikken. I Nansen-perioden konsentrerte man seg tydeligvis om å felle så mye vilt som mulig ; kanskje til og med om å konkurrere om å felle mest. I min tid ble forutsetningene endret. Ingen fikk komme til terrenget for å drive matauk. Det sentrale skulle være å oppleve viltrikeligheten og urørt natur.

Det såkalte Golsfjellet, som ligger vest for veien mellom Leira og Gol, ble tidlig urbanisert – mange hytter og hoteller, påskefrokoster med 10 000 mennesker etc. Når  jeg gikk østover, fra den samme veien, var det omtrent som å komme tilbake til trettiårene. Ingen offentlige bilveier gjennom terrenget, noen få private bomveier til stølene. Det var ikke lett å få låne nøkler til disse veiene. 45 000 mål nærmest urørt natur bortsett fra en del beitende sauer. Halvparten av arealet, skog som ikke hadde vært utsatt for øks og sag – urskogområder hvor store trær hadde fått stått inntil de falt over ende. Jeg følte en nesten andektig respekt for området, men intens glede når jeg ferdes, som regel alene, i terrenget i store deler av året. Systematisk kondisjonstrening ble gjennomført for å bli i stand til de mange vandringene.

Hva har forårsaket den totale katastrofen med bortfall av fuglebestanden?
Da jeg begynte i terrenget, ble brøyting av veiene avsluttet og bommene stengt noen dager etter påske. Frem til juni måned, til veiene tørket opp. lå dette store terrenget uforstyrret av mennesker. Terrenget består av Nordåsen og Søråsen. Nordåsen hadde rik bestand av orrfugl og storfugl. I det viktigste oppvekstområdet for skogsfugl er det utviklet et stort hyttefelt. I tilknytning til dette er det åpnet (delvis med tungt maskinelt utstyr) brede traseer for skiløyper, gjerne lagt i det bjerkebeltet som interesserer rypene mest. Jeg regner med at Nordåsen nå på det nærmeste er tomt for fuglevilt.

Lørdag i høstferien 2015 dro jeg kl. 1100 til hyttefeltet for å se hvordan forholdene var på verst tenkelige tidspunkt. Svært mange biler, jeg måtte lete lenge for å finne parkeringsplass. Det krydde av mennesker på vei ut i terrenget, nærmest køer på turstiene. Mange hadde med seg fuglehunder, som regel med markeringsdekken, men også noen med montert GPS utstyr, tydeligvis uten å bry seg om at de befant seg i et jaktterreng, i jakttiden. Snaufjellsområdet i Nansenterrenget ligger i et område med en stor mengde hytter – området er attraktivt for fjellturer. Et tett nettverk av blåmerkede stier på barmark. Stiene bærer preg av sterk slitasje. Vinterstid er det et tett nettverk av skiløyper. Det er lite beitedyr i terrenget – det oppsyn som saueeiere sto for, eksisterer ikke lenger. Det er nærliggende å anta at snaufjellsområdet nå ligger åpent nærmest hele året bl. a.  som mosjonsfelt for hytteeiernes hunder.  Sannsynligvis er disse forhold viktigste årsak til den dramatiske nedgangen i rypebestanden.

Jeg kan se at vegetasjonen i feltet har endret seg. Tidligere var det stor bærrikelighet – tyttebær, blåbær, krekling og skinntryte. Slik er det ikke lenger og det ser ut til at bærlyngen mer og mer taper terreng og erstattes av tynt grønt gress. I større og større deler dekkes skogbunnen av lave bregner. Jeg går og undres på om ikke skoggrensen har flyttet seg opp, kanskje 200 høydemeter. Utviklingen av granvekster i randområdene tyder på det samme.

Det kan med stor sikkerhet sies at jakten ikke har hatt innvirkning på bestandsutviklingen for ryper og skogsfugl. I de siste 15 år har felling vært holdt på minimum. Nansen hadde terrenget i 40 år og 9 918 stk. vilt ble skutt. Jeg har snart hatt terrenget like lenge og et sammenlignbart tall for faktisk felling vil være under 2 500 fugl.

Jeg gremmes over utviklingen i feltet – kanskje er den et speilbilde av det som skjer mange steder i vårt land.  Selvfølgelig er utviklingen svært trist, men mange gode minner fra tidligere år dominerer i hukommelsen. Jeg går fortsatt, sammen med min hund, de vante runder i terrenget. Av og til legger jeg meg ned på et av utsiktspunktene og lar øynene gli over det kjente terrenget med Hallingskarvet, Hemsedalsfjellene og tinderekken i Jotunheimen i det fjerne. Jeg føler stor takknemlighet for alt jeg har fått oppleve i dette området, men undres om ikke urbaniseringen av Nansenterrenget bare tilsynelatende har hatt vinnere.

Kåre Lotsberg

 
Til toppen!
 
Norsk versjon English version