Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt

Bruksanvisning for fuglehunder

(Tilleggskommentarer til Et gladere hundeliv - artikkelen åpnes i et nytt vindu).

Erkjennelser:

Fuglehunder er ekstremt lærevillige og lærenemme, forutsatt at den mest lærevillige alderen utnyttes.
Fuglehundvalper har en meget bratt læringskurve. Perioden fra 8 til 16 ukers alder er spesielt viktig – hver dag teller. Det valpen opplever frem til seks måneders alder kan være avgjørende for hvordan det voksne individ blir. Omtenksom og systematisk læring kan medføre at hunden er ferdig opplært før den er 12 måneder gammel.

Valpealderen kan inndeles i perioder:

0 – 12 dager. Mor og valper bør få være mest mulig uforstyrret i en harmonisk ramme.

12 – 28 dager. Valpene åpner øynene etter 12 dager og blir til små hunder. Fortsatt tar mor seg av alt stell og holder det rent i valpekassen. Valper har sterkt instinkt for renslighet og bør gis mulighet til å gjøre fra seg på eget område i valpekassen. Allerede nå kan de lære seg at eierens lyse og muntre stemme betyr glede og trivsel. Valpene registrerer neppe dette direkte, men tispens reaksjoner forteller valpene at dette er positive signaler. Tredje leveuke er sosialiseringsuken. Valpene bør møte et antall mennesker, eventuelt at ”barna i gaten” inviteres til besøk. Valpene er søvnige og rolige og finner seg til rette på fanget til de besøkende.

I løpet av uke 4 må valper normalt få tilleggsfor. Foringen innleder opplæring til lydighet på innkallingssignal. Hver gang en kommer med mat til valpene kombineres dette med korte sammenhengende plystresignaler. Litt senere benyttes av og til appellfløyta med lavt volum. Det varer ikke lenge før matsignalet fører til at valpene med stor intensitet kommer stormende til matfatet. Tiden er også inne til at valpene lærer seg å lystre sittkommando.  En rekke godbiter – små biter av stekt bacon eller små fliser av tørrfisk – medtas. En bit holdes over valpeflokken som vil hoppe og danse for å få tak i biten. Omsider mister en av valpene tålmodigheten og forbereder å sette seg. Øyeblikkelig, mens halen er på vei mot bakken – sittkommando og godbit. Det går ikke lang tid før alle valpene har lært å sette seg på kommando.

Jeg har hatt 14 valpekull og har fulgt nøye med for å finne ut hvordan tispen går frem for å lære valpene tispespråket. Jeg har ikke funnet ut hvordan moren gjør det, men har for alle kullene kunnet konstatere at valpene fra et tidlig tidspunkt har lært seg språket og respekterer det. Tispens språk går fra en nesten uhørlig strupelyd til å gjennomføre et skinnangrep på valpen. Det siste anvendes for å understreke hva som er absolutt forbudt. Min konklusjon må bli at valper er ekstremt lærevillige og at dette dokumenteres ved at de lærer seg tispespråket med få, og for oss umerkelige, impulser fra moren.

Valpene har nå blitt 8 uker gamle. De viser total lydighet på innkallingssignalet som ved hvert eneste måltid har vært anvendt som matsignal. De har lært å sette seg på kommando og at dette alltid følges av en godbit. Tiden for å komme til de nye eiere er nå inne. Hvis jeg skal kjøpe valp av andre, foretrekker jeg å hente den når den er 7 uker gammel. Har jeg selv hatt kull, er valpene nå levert til sine eiere, bortsett fra den jeg har beholdt. Har jeg kjøpt valp, har jeg hentet den da den var 7 uker gammel og den har nå funnet seg til rette i sitt nye hjem.

Når jeg skal mate valpen, bruker jeg en matkopp med glatt underside. Denne settes på et glatt underlag slik at matfatet glir unna når valpen spiser. Jeg setter da en fot på hver side av matkoppen slik at denne blir stående i ro. Senere bøyer jeg meg ned og holder matkoppen med begge hender slik at valpen venner seg til å spise med hendene mine helt nære. Senere, noen godbiter i matkoppen slik at jeg kan bruke fingrene for å hjelpe valpen til å finne dem. Valpen er dårlig utstyrt med tenner. Jeg gir den en tørrfiskbit som er hard og lar valpen streve lenge med den. Så tar jeg tørrfiskbiten resolutt fra den. Valpen fotfølger meg til hoggerstabben hvor tørrfisken får noen harde slag med øksehammeren. Valpen kan nå lett spise fisken opp. Hensikten med disse øvelsene er at valpen vaksineres mot å ”passe maten” sin. Hjelpen den får medvirker også til å bygge tillit til eieren.

Tidligere har valpen lært seg sittkommando. Tiden er kommet til å sementere denne ved hver matservering. Jeg kommer med matkoppen kombinert med innkallingssignalet, stivner og står urørlig – dette er smittsomt og valpen kommanderes også til sitt og stivner (lades opp). Misnøyelyd styrke 1 hvis den forsøker å ta maten før sittkommandoen er lystret. Den skal bli sittende inntil klarsignal gis.

8 uker gammel og på tur? Jeg vil at valpen skal venne seg til at en biltur munner ut i en positiv opplevelse. Jeg har funnet meg et område som nødvendiggjør en biltur på 8 – 10 minutter og hvor jeg kan være sikker på å få være uforstyrret sammen med valpen  (lenge et hemmelig sted på de grønne slettene på Ekeberg). Jeg planlegger nå at jeg de fleste av ukens dager skal ta med den lille valpen på tur og at vi hele tiden skal være alene. Jeg hadde det svært travelt i mitt yrke og fant at jeg måtte skaffe valpen og meg tilleggstid for oss selv. Løsningen ble å stå opp en halv time tidligere enn vanlig - 0630 til 0700 de fleste dagene i uken.

Jeg ønsker nå å legge forholdene til rette slik at valpen kan fortsette på den bratte læringskurven, samtidig som jeg forsøker å være flokkleder etter de samme prinsipper som mor flokkleder har praktisert. Stor frihet under ansvar, ingen kommandoord med konsentrasjon om at valpen skal utvikle selvstendighet og selvtillit i positiv kontakt med fører. Dag etter dag valpen og jeg uforstyrret. Ingen signaler fra meg. Valpen skal utvikle selvstendighet og utvikling av de medfødte arveanlegg, særlig når den begynner å utvikle søk. I artikkelen: Et gladere hundeliv er det nøye redegjort for hva som kan være en hensiktsmessig progresjon. Fordi få eller ingen signaler har vært gitt fra meg i løpet av første ukene vi har hatt våre morgenturer blir hunden fantastisk lydhør. Omsider er tiden inne til å lære valpen signalet for vinkling, dvs at en dobbeltlyd enten med appellfløyta eller stemmen betyr momentan 90 graders vinkling. Jeg går mot en naturlig sperre, for eksempel et gjerde. Når valpen er nær meg, dobbeltlyd og vinkling. Fordi vi nå har hatt mange uker sammen uten noen lyd fra meg, oppfatter valpen meningen umiddelbart. Signal for vinkling er nyttig i mange sammenhenger. For eksempel ved snørekjøring når forbikjøring av andre er nødvendig –”BA BA” med stemmen og hunden kaster til venstre, et nytt signal og hunden  kaster  seg tilbake til korrekt spor. På jaktprøve – hunden henger seg opp på fot eller blir for omstendelig – vinklingssignal med stemmen gjør at den momentant løser ut og fortsetter søket.

Valpen er blitt 3.5 måneder gammel. Den er 100% lydig på innkallingssignalet og tilsvarende lydig på sittkommando og signalet for vinkling. Nå gjelder det å bevege seg langs 100%-broer. Aldri gi signal uten å være sikker på at hunden lystrer. En må vise omtenksomhet og ferdes med valpen under slike forutsetninger at det ikke blir nødvendig å gi signaler som ikke lystres. Ved innkalling bør 100%-broen benyttes inntil hunden er seks måneder gammel. Da blir innkallingssignalet en ryggmargsrefleks – uansett hva hunden er opptatt av vil den umiddelbart lystre innkallingssignalet og komme i maksimal fart inn til sin fører.

Tiden er nå inne til å forberede apportopplæringen. En apportbukk, terningformet i begge ender, med tynt midtparti anvendes og rype- eller skogsfuglfjær tapes fast. Valpen vil vise stor interesse for denne og forsøke å få fatt i den når den beveges foran valpen. Valpen vil fort feste korrekt grep om det tynne midtpartiet og den bør vennes til å bære bukken. En vakker dag koples hunden og bindes fast. Føreren ”lader opp valpen” ved å stå urørlig, går deretter frem og legger bukken 4 til 5 m foran valpen. Så tilbake til valpen, stå urørlig å lade den opp for så å ta av koplet med ja-kommando. Valpen vil styrte frem for å ta bukken, fører ned på kne med innkallingssignalet som valpen nå lystrer. Vanligvis går det relativt fort å få til korrekt apport.

Valpen har blitt fem til seks måneder gammel og er nå unghund. Unghunden skal begynne å skjønne meningen med livet. En ferdig opplært hund slippes i fugleterrenget. Unghunden holdes hele tiden i bånd. Straks den ferdige hunden får stand, føres unghunden frem til å se denne. Når det skjer, blir føreren stående urørlig et par minutter og unghunden vil også forstå at noe spennende skal skje. Den unge bindes deretter i en stein eller en busk på pålitelig vis. Ryggsekken settes ned ved den unge og fører går frem til standen for å gjennomføre fuglesituasjonen. Den unge vil i de første situasjonene hyle og forsøke å komme løs. Imidlertid vil den fort roe seg for å følge med på det som skal skje foran. Etter reis blir det oppflukt som den unge får se mens den står bundet. Etter noen slike situasjoner, vil den unge ha lært seg at det blir en viss rutine ved fuglesituasjonene. Etter hvert vil den også begynne å sekundere. Den unge holdes hele tiden i bånd mens disse øvelsene pågår. Bruk av hagle bør unngås – anvend evt. Startrevolver.

Så kommer alvoret nærmere. Det er viktig at den unge får optimale forhold når den skal begynne å arbeide i fugl. Vær og føreforhold bør være best mulig. Når hunden får fuglekontakt, bør den få arbeide uforstyrret , få ta fuglen opp og gå etter uten noen lyd fra fører. All kontakt med fugl må fra starten av være lystbetonet. Etter en del situasjoner vil standinstinktet etter hvert vekkes. Hunden står lenger og lenger inntil fører kan nå frem. Noen ganger bør fører så kommandere reis og la hunden få gå etter. Så gjelder det å få stoppet hunden etter reis – selveste C-momentet for de fleste førere. En bør se seg for og plassere seg slik i forhold til standen at hunden vil passere kloss forbi fører når reisordre er gitt. Når hunden har gått etter ca 50 m, kommanderes sitt eller det brukes stoppfløyte. Hvis hunden da ikke lystrer, må det tilføres passende ubehag. Dette ubehaget kombineres ikke med viltet, men med ulydighet i forhold til et signal som hunden ellers har vært vant til at alltid skal lystres. Jeg bruker trillefløyte, merker meg hvor hunden skulle ha lystret, bærer hunden tilbake, blåser i trillefløyten og lar den ligge atskillige minutter før vi fortsetter.

Tilvenning til haglskudd bør skje med omtanke. Når min hund er ivrig opptatt med noe 70 til 100 m foran meg, skytes et skudd rett bakover, deretter et skudd rett til værs, så et skudd på skrå forover. Hvis min unghund da har vært opptatt med sitt og ikke videre har enset skuddene, regner jeg med at faren for skuddredsel eller skuddblyghet er minimal.

Jeg viser igjen til: Et gladere hundeliv hvor det nærmere er beskrevet hvordan jaktopplæringen videre kan skje. Mange later til å mene at det er en stor vinning for hundene å få mange stander under treningen. Imidlertid er det kvaliteten på hver fuglesituasjon som er det sentrale og ikke antallet. Så vil jeg få berette om noen av de resultater  - basert på den beskrevne  opplæringsmåten – mine hunder har oppnådd. Jeg gjør dette som dokumentasjon på at måten har vært effektiv. Jeg er nå en 80 år gammel mann som lever et relativt passivt liv. Er ikke engasjert i sporten eller har noen egenprestisje å forsvare.

Sv Eraaks Cari – 1.AK på Kongsvold i 1974 på et tidspunkt hvor halekuperte vorstehhunder var en vederstyggelighet for de fleste ”engelske dommere”.

P Blombackagårdens Evita – ”går som en gud, akkurat slik vi ønsker oss en Derbyhund” sa Olav Schjetne. (Hunden ble syk og avlivet i ung alder).

P Suluhøgdas Lola – 1.UK, 13 mnd. gammel på Kongsvold. I en årrekke solid VK-hund på Kongsvold. Vant prøven på Maristuen i 25 graders kulde.

P Likkos Cari – første prøvestart ga 2. AK, helgen etter ble det 1.AK. Uken etter ble det 1.VK m/CK. Deretter i en årrekke topp VK-premier, årets pointer, Nr. 2 i NM høyfjell.

P Likkos Lola og p Rosita fikk begge 1. AK på Kongsvold samme helg. Solide VK-hunder. (Rosita vant bl.a.  vinterprøven i Maristuen).

P Eraaks Sasja – 1. UK på første start i UK. 1. AK på første start ført av en person som aldri hadde vært på jakt eller jaktprøve. (Kfr. Beretning om en gammeldags pointer på www.eraaks.com).

Kv Bergvolds Era – ferdig opplært før fylte 10 måneder. 1.AK på første start. Deretter solid Vk-hund på Kongsvold, ble NJCH. 1.VK m/CACIT på en finaledag da vi hadde oppe 1000 ryper.

Kv Eraaks Lola  - første start i UK med fremmed fører ga 1. UK. Fire situasjoner presis og rolig i alle. Andre start i AK ga 1.AK (åtte situasjoner, prøvens beste hund). Første start i VK ga 3.VK semi og 4.VK finale. Vinner av Sølvhunden i 2008 – kanskje den mest uerfarne som har vunnet den gjeve premien.

Det har blitt mange jaktprøvepremier, kanskje bort i mot et hundrede. I flere titalls år deltok jeg på tre til fire Kongsvoldprøver og like mange vinterprøver. Mange av premiene kom i VK. Jeg hadde imidlertid et avslappet forhold til VK med lite håp eller ambisjon om å oppnå de gjeveste premiene. Jeg hadde stort hundehold og hadde som mål å få utviklet potensialet til hver enkelt hund maksimalt. Målet var egentlig at hundene - hvis de kom i fugl – alltid skulle bli premiert. Det ble viktig å få måle mine hunder mot de beste. Kongsvold ble stående i et spesielt lys – det vakreste terrenget – mest stabil fuglebestand – de beste dommerne og de beste hundene. Den dag i dag blir jeg nærmest andektig når jeg nærmer meg Kongsvold. Viktig ble det også å studere arbeidsmåten til de beste hundene.

Allerede da man begynte hardhendt å praktisere begrepene ”slått på fugl” og ”fugl i slippet” utviklet jeg reservasjoner til VK-konkurransene. Etter hvert har regelverket utviklet seg slik at dommerne i høy grad blir statistikkførere for minuser. I mitt stille sinn begynte jeg tidlig å kalle VK- konkurransene for en lek for voksne.  For første gang unnlot jeg sist høst å dra til Kongsvold. Etter at jeg ga meg som aktiv, har jeg hver høst reist til Kongsvold for å gå som tilskuer i enkelte VK-konkurranser. Et eksempel – i løpet av en lang VK-dag var det bare to hunder som hadde kontakt med fugl – resultat 1. VK og 2. VK. Disse blir stående som de beste hundene, men i realiteten var de de heldigste. Hvor mange premier deles i dag ut til ”de heldigste”?

Jeg ser i dag tilbake på mitt ”hundeliv” med stor takknemlighet. Samværet med de mange gode hundene gir meg den dag i dag en god følelse. Aller mest er jeg glad for at jeg tidlig fikk forståelse for hva som er en hensynsfull og effektiv vei til å skolere fuglehunder til  ”perfection”.

I den senere tid har jeg fulgt Hundehviskeren på TV. Han sier: ”Husk du er flokkleder og at du skal være det 24 timer i døgnet”. Det går opp for meg at jeg i alle år, på den enkleste og mest effektive måte, tre ganger om dagen i hele hundens liv, har minnet mine hunder om at jeg er flokklederen. Dette skjer i tilknytning til foringen – frokost, noen pellets, et par tørre brødskiver, en halv liter vann. Hunden kommanderes sitt, både hunden og jeg står urørlige i minst 15 sekunder før klarsignalet gis. Denne frokosten er viktig, bl.a. fordi den gir meg kontroll med hundens væskebalanse. En gang pr dag, tørket grisøre, sittkommando, grisøret holdes 1 mm fra hundekjeften, både hunden og jeg står urørlige i 30 sekunder før klarsignal gis. Ved aftensmåltidet brukes samme prosedyre som ved frokosten. Når dette er innarbeidet reduseres tiden før klarsignal gis til tre sekunder.

170115

Kåre

 
Til toppen!
 
Norsk versjon English version