Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt

Et stort talent

Familien flyttet til Øvre Bekkelaget, til et hus med romslig have. Tre pointere med balansert alderssammensetning. Det var tidlig vår og tid for å friske opp barnelærdommen med de gamle og la den unge få nødvendig læring. Fint å disponere de eldre til å vise de yngre hvordan det skal foregå.

I nærmeste nabohus bodde en ung engelsk setter tispe, passe stor, meget velskapt og vakker. Denne hunden levde et fritt liv i tettbebyggelsen, hoppet over gjerdene, med stort geografisk nedslagsfelt. Slike hunder lærer seg enten å tilpasse seg livet med biltrafikk og mange mennesker eller de dør i ung alder.

Når jeg drev i haven med hundene, hoppet Tina over gjerdet for å følge med. Jeg koplet henne og fortøyde henne slik at hun kunne se hva som foregikk. Etter hvert lot jeg henne i økende grad bli delaktig i undervisningen og oppdaget at hun var ekstremt lærenem. Jeg nærmest forelsket meg i hunden og eieren ga klarsignal til utvidet samvær.  Det kom frem at eierens jaktutøvelse besto i noen få dager om høsten med kompiser på hytta, med god mat og godt drikke.

Jeg tok med Tina i sommerferien på hytta hvor det i nærheten var et stort skogområde. Jeg gikk mosjonsturer i skogen med fire løse hunder. Første dagen fulgte ikke Tina med tilbake til hytta, men fortsatte en time på egenhånd. Men på kort tid forbedret dette seg slik at vi gikk sammen ut og vendte sammen tilbake til hytta.

Så kom tiden i fjellet – tid for alvor. Tina ble sluppet – og milde makter for en hund! Intensitet, format , vindbruk og terrengdekning som en erfaren VK-hund med viltfinnerevne som balanserte. Jeg ble fort overbevisst om at hun var det største talent jeg hadde sett. Ganske fort utviklet standinstinktet seg slik at jeg kunne komme opp til henne i standen, så ble det drep-rypa-reis og døvhet når det gjaldt alle signaler om ro i oppflukt.

Tina hadde tidligere lært seg at trillefløyta betydde momentan DEKK. Men nå var alt glemt med illustrasjon av et ubendig viltbegjær. Det skal være behagelig for en hund å gjøre det som er ønsket, men ubehagelig å gjøre det som er uønsket. Hvordan få Tina rolig i oppflukt? Djervheten i fugl måtte for enhver pris opprettholdes. Hvilke ubehagstrinn skulle Tina gjennomgå for å oppnå ro i oppflukt? Når Tina hadde stand, ble det viktig å posisjonere seg slik at Tina måtte høre trillefløyta klart og tydelig når fuglen lettet. Men trillefløyta måtte ikke brukes før Tina hadde gått etter minst 20 m – dette for at trillefløyta ikke skulle forbindes med viltet. Når så Tina hadde forbrutt seg, løp jeg som en gal for å få tak i henne så fort som mulig. Så ble hun båret tilbake dit hvor hun skulle ha lystret fløyta, første gang båret på behagelig vis, neste gang båret med et tak i nakkeskinnet og andre neven i skinnet over krysset. Deretter, på kloss hold, trillefløyta og flere minutter i ro.  Dette gjorde ikke nevneverdig inntrykk på Tina. Tina var drillet på dekk på kommando, altså momentant i bakken på kommando. Neste trinn var da, etter at jeg hadde fått tak i henne – å gå baklengs og kommandere vekselvis HER og DEKK. Dette er meget anstrengende for hunden og betyr at den må krype tilbake til dit den skulle ha lystret fløyta.  Det skulle ikke mange slike øvelser til før Tina begynte å tenke seg om. Snart kunne Tina  dokumentere fabelaktige og korrekte fuglesituasjoner.

I forståelse med eieren, første start i UK. Fantastisk kritikk og 1.UK. Så spurte jeg eieren om jeg kunne få kjøpe hunden. ”Så mange penger har ikke du, gutten min”, var svaret. Så tilbød jeg han å plukke den hadde måtte ønske av mine hunder i bytte. Det var heller ikke av interesse. Jeg forsøkte meg: ” For deg er det å ha en slik hund omtrent som å forære et flygel eller en Stradivarius til en som er helt umusikalsk. Tina hos deg er som å kaste perler for svin”. Alle mine forsøk var forgjeves.

På neste prøve ville eieren være med. Det samme gjentok seg, fantastisk kritikk og 1.UK. Etter prøven dro vi til et jaktterreng for å jakte. Eieren forsøkte å få Tina med seg, vekk fra meg, løs, forgjeves. Så satte han på koppel, men måtte dra henne etter seg, mens hun hylte - så sterkt hadde hun festet seg ved meg. Så la eieren ned veto mot fortsatt forbindelse mellom Tina og meg: ”Du må forstå at jeg ikke orker at min hund skal være gladere i et annet menneske enn i meg.” Dette betydde takk og farvel til det største hundetalentet jeg har hatt gleden av å omgås.

Jeg fulgte Tina litt på avstand etterpå. Hun ble minimalt benyttet på jakt. Eieren gikk lange turer i skogen med Tina løs. Mange ganger ble han sittende på parkeringsplassen to timer eller mer mens han ventet på Tina. Noen ganger kom hun ikke. Den måtte da hentes hos snille mennesker. Det hendte også at hun fant veien hjem på egenhånd, krysset sterkt trafikkerte veier og til og med en motorvei – nesten et mirakel at hun overlevde.

Jeg har en perm med de fleste dommerkritikker fra de jaktprøver jeg har deltatt i. Forleden dag bladde jeg tilfeldig vis i mappen, fant dommerkritikkene til Tina og hunden ble igjen levende i mitt sinn. Den dag i dag føler jeg takknemlighet for de opplevelsene hun ga meg.

Kåre    060414

 
Til toppen!
 
Norsk versjon English version