Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt

50-ÅRS JUBILEUM                                                              1501

(Artikkelen det vises til i notatet finnes i NVKs Brukerhåndbok og på Internett, www.eraaks.com).

Tid for ettertanke, for litt vemod, men også mye glede over hva en fantastisk hobby har betydd gjennom så mange år.

Det har gått femti år siden jeg kjøpte min første fuglehund. Jeg hadde før det hatt liten eller ingen interesse for hunder. Samvær med naboens hunder gjorde imidlertid at lysten til egen hund våknet. 

 Valget falt på Gun – en strihåret vorstehhund, på denne tid den foretrukne rase for trekk, kløv og friluftsliv. Noen tanke på jakt eller hundekonkurranser hadde jeg ikke.

Det var naturlig å lese seg til kjennskap til rasen. Det forelå et rikholdig materiale både på norsk og tysk. Rasen ble faktisk planlagt og utviklet i Tyskland i begynnelsen av nittenhundredetallet. En allsidig hunderase, anvendbar til alle typer av jakt og egentlig en hund for profesjonelle jegere. Tidlig fant jeg frem til Carl Tabels skrifter og han ble egentlig min profet. Også de klassiske tyske bøkene om dressur av jaktbrukshunder ble nøye gjenomgått.

Jeg leste de tyske bøkene og utsatte Gun for innholdet. Jeg opplevde at hun var nesten utrolig lærevillig, når jeg gikk frem slik bøker anbefalte.  Et spesielt fundament for den øvrige opplæring ble Tabels detaljerte beskrivelse av lydighetsapport.  Jeg bet meg spesielt merke i en av hans setninger:”….kjenner du at du blir irritert og utålmodig under apportopplæringen må du umiddelbart avslutte for så å gjennomføre noen positive øvelser; først når du igjen er i den rette positive sinnstilstand bør apportopplæringen gjenopptas”. En viktig forutsetning for meg ble da at jeg alltid måtte ha en positiv og lystbetone innstilling i min omgang med fuglehunder. Hunder er ekstremt påvirkelige for førers sinnstilstand. Blir en irritert, merker hunden det momentant og gjerne før føreren selv er klar over dette.

Inspirert av Tabel kom også en annen bærebjelke på plass. Ved opplæring av fuglehunder bør opplæringen ha en slik progresjon at hunden alltid lystrer det den blir bedt om å gjøre. Makter en å gjennomføre dette, etableres en 100 % bro som gjør at hunden utviser total lydighet. I avslutningen av artikkelen forteller jeg om to hunder som blir stående i ro og vente i ca en time før jeg kommer tilbake og henter dem. En venn overhørte en samtale mellom to personer, som sa til hverandre, at dette umulig kunne være riktig – ”han må ha overdrevet”. Imidlertid er beretningen vitnefast. Jeg gikk med Likkos Cari, Likkos Lola og Rosita som alle hadde stor jakterfaring. Det er i artikkelen nøye redegjort for hvordan dette er mulig – en sammenhengende logisk behandling av hundene fra åtte ukers alder med en absolutt konsekvens – når de løse hundene, som går sammen med meg, ser en hund i stand, skal de momentant sekundere og stå i ro inntil de blir hentet.

Jeg har en perle i hukommelsen – jeg hadde kåsert i Kristiansand og ble etterpå invitert på treningstur i Hovdentraktene. Praktfull vårvinterdag med fine forhold for hundene. Bergvolds Era er i søk, slipper seg ned en fjellskråning og fortsetter langt ut i et flatt område. Jeg går med kv Eraaks Lola og p Eraaks Lovinda i bånd. Era får stand langt ute. Lola og Lovinda, som har fulgt nøye med, stopper momentant. Hva skal jeg så gjøre? Dra med meg de to hundene nærmere til Era? Jeg velger å sette ned sekken, kommandere rolig for så å ake fra de to unge hundene (de er ca et år gamle). Kommet ned til Era ser jeg de to hundene som prikker, stående i ro ved siden av sekken. De står i ro til jeg langt om lenge når opp til dem, nesten med klump i halsen av glede.

Jeg ble også nysgjerrig på hva som forelå av bøker ut fra engelsk vinkling på fuglehunder. Jeg støvsuget antikvariatene og skaffet meg de fleste av de klassiske bøkene – Pay,Tønsager, Barth, Raabe m.fl.. Det fremkom en klar forskjell i forhold til de tyske – en hund opplært etter tysk systematikk gjør, når den er opplært, det den blir bedt om. Punktum. På engelsk side rådet mer forvirring. Noen baserte seg på at hunder er født ulydige og må straffes til lydighet.  En kjent svensk hundeinstruktør sa for 40 år siden: ”Det første du gjør når du skal dressere en fuglehund er å skaffe deg en grov bjerkesvolk med mange greiner – er det greiner igjen på svolken ved dagens slutt, har du ikke gjort jobben din.”  Mye konkret mishandling av fuglehunder har nok skjedd gjennom tidene, som regel basert på en antagelse om at hunder er medfødt ulydige. Det motsatte er etter min mening tilfelle – et medfødt instinkt er å skulle lystre en flokkleder, men flokklederen må makte intelligent flokklederskap.

Jeg var alltid en oppmerksom lytter når guruene kåserte på medlemsmøtene. På et møte kåserte Johan B. Steen om tispens misnøyelyder, med register fra en nesten uhørlig strupelyd til å gjennomføre skinnangrep på valpen. Det siste for å signalisere hva som er helt forbudt. Jeg tenkte at dette jo må bety at en åtte uker gammel valp egentlig er en lydig hund. Moren har gitt den et språk som valpen forstår og respekterer. Hvorfor skal jeg da lære den et nytt, menneskeorientert språk?

For å nyttiggjøre seg det moren har lært valpen, er det viktig at en på en hensiktsmessig måte og på rett tidspunkt overtar som flokkleder for valpen. I syv til åtte ukers alder utvikler valpen selvstendighet i forhold til moren. Skal jeg kjøpe valp, vil jeg overta den fra oppdretter når den er syv uker gammel. Det valpen opplever i perioden fra  syv til 16 uker er helt avgjørende for hvordan voksenindividet blir.

Det er av umåtelig stor betydning å få til total lydighet for innkallingsordre, egentlig slik at det sitter som en ryggmargsrefleks – uansett hva hunden er opptatt av skal innkallingsordren føre til at den momentant avbryter og i maksimal fart kommer inn til sin fører. Hvordan få dette til? Jeg har hatt mange valpekull, fortrinnsvis i sommerhalvåret. Valpene har hatt et stort område å bevege seg over. Døren til hundegård og hundehus har stort sett stått åpen. Tilleggsfor gis normalt fra fireukers alder. Hver gang jeg kom med mat, ga jeg en rekke korte plystrelyder. Av og til brukte jeg appellfløyta med lavt volum. Ved matsignalet kom valpene momentant styrtende fra alle kanter. De fikk mat og samtidig snakket jeg med dem i lyst og hyggelig tonefall for å sementere at innkallingsordren alltid betyr hygge. Gjennomfører en så 100%-broen til hunden er 6 mnd gammel, blir ryggmargsrefleksen uutryddelig.

Viktige impulser fikk jeg også av å lytte til Olav Schjetne. Han understreket sterkt at unge hunder må føle lyst og glede i kontakt med fuglevilt. Unge hunder må ikke straffes i de første kontakter de har med fuglevilt. En bør la dem gå etter 30 – 40 meter før stoppordre gis. Eventuelt ubehag må tilføres slik at det forbindes med ulydighet i forbindelse med stoppordren og ikke med fugleviltet. Han understreket også at en viktig – kanskje den viktigste beslutningen – vil være å unngå å trene unghunder på dager hvor forholdene ikke ligger til rette for dette.

Etter hvert følte jeg at jeg hadde utviklet en total tankegang som jeg i mitt stille sinn kalte Naturmetoden for opplæring av fuglehunder. Jeg skrev en artikkel i Fuglehunden som hadde tittel: Hvordan gi fuglehunder (og deres eiere) et lykkelig liv? Tittelen var nøye overveid. Hvilken prioritet har det for de fleste eiere å gi hundene et lykkelig liv? Hundene skal gi eieren mat i sekken og høye jaktprøvepremier; hvis ikke - vekk med den og få tak i en ny. Tittelen ble senere forkortet til: Et gladere hundeliv. Jeg utviklet tankegangen for dette på et tidlig tidspunkt og det førte til at jeg konkretiserte utfordringer til meg selv. Mine hunder skal starte i UK på et tidlig tidspunkt og, hvis de kommer i fugl, skal de ved sin første start oppnå 1.UK. Hundene skal tidligst mulig, helst på første start, etter fylte 2 år oppnå 1.AK. UK og AK deltakelsen ble det primære for meg. Jeg har provosert mange av de intense VK deltakere ved å kalle VK- konkurranser for en lek for voksne. Johan B. Steen sa en gang til meg:” Du må være klar over at du er litt spesiell – de fleste er interessert i premier, du er interessert i hundene”.

Jeg er overrasket over at jeg i så høy grad har oppfylt de utfordringer jeg har definert til mitt eget hundehold. Noen eksempler fra den senere tid: Som beskrevet i overnevnte artikkel var Bergvolds Era ferdig opplært da hun var 10 mnd gammel. Ved første start i AK, på en prøve med mye fugl, viste hun fremragende prestasjoner og fikk sin 1.AK. Kv Eraaks Lola startet med fremmed fører og fikk 1.UK på første prøvestart (”fire fuglesituasjoner presis og rolig i alle”). Noen ord om en minneverdig prøvedag i Storlidalen. Kv Eraaks Lola og p Eraaks Lovinda startet for annen gang i AK. Disse to unge hundene fikk tilsammen 13 godkjente fuglesituasjoner. Lola hadde åtte og ble prøvens beste hund. I løpet av 26 minutter brakte Lovinda fugl for skudd fem ganger mens det ble foretatt makkerskifte fire ganger.

Basert på de prinsipper, som er nevnt over, har jeg i min artikkel, så detaljert jeg kan, beskrevet en naturmetode til ferdig opplært fuglehund. Som følge av artikkelen i Fuglehunden, var jeg i en periode invitert til å kåsere i mange hundeklubber. Som regel fikk jeg begeistrede tilbakemeldinger, men jeg er ikke kjent med at min metode og anvendte systematikk i nevneverdig grad har fått tilhengere.

Når jeg møter en åtte uker gammel fuglehundvalp av god familie, blir jeg  andektig til sinns med tanke på den bagasjen hunden har med seg. Mange generasjoner av systematisk avl for å sikre at de nødvendige arveanlegg er til stede. Jeg har som forutsetning at det helt ut vil avhenge av meg hva hunden blir til. Hvis jeg ikke lykkes med å møte de utfordringene jeg har definert, leter jeg etter årsakene til dette i min egen oppførsel.

I innledningen nevnte jeg at jeg ved mitt jubileum føler glede. Gleden gjelder de mange fremragende hunder jeg har hatt gleden av å leve sammen med. Likeså at jeg på et tidlig tidspunkt fant frem til arbeidsmåter som helt ut bygger på hundenes naturlige forutsetninger.

Kåre Lotsberg

Til toppen!
 
Norsk versjon English version