Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt

EN VAKKER DAG (KJL 13.10.2011)

RAPPORT TIL EIEREN AV BARON VOM DONAULAND (Kennel Halsbonden, Danmark)



Jeg har oppholdt meg i fjellet nesten sammenhengende siden tidlig i august. Lavo-opphold i svensk Lappland fra 24.8. Der var det bra med fugl og Baron viste seg å være svært enkel å få til - naturlig respekt for viltet, gikk etter i oppflukt to ganger og forsto deretter at han skullt stå rolig ved oppflukten. For enkelhets skyld en noe detaljert beskrivelse av gårdsdagens fjelltur (i Aurdal) - pluss fire grader, sur vind, fjellet er brunsvart, rypene er hvite og lette og trykker dårlig. Jeg går i medvind, Baron går stort (lett å løpe nå, da alt bladverk er borte), får se han i stram stand, langt nede i fjellskråningen, tar en stor runde for å komme ned til han i rett vind, han holder standen lenge. Da jeg kommer ned, letter det en stor flokk med ryper. Baron rolig. Litt senere kataleptisk tverrstand for rype som ligger like foran. Da jeg kommer til, reiser vi sammen enkeltfugl og Baron synker ned i DEKK, uten at jeg sier noe. Senere har han først stand for tre og så fem med tilsvarende oppførsel. Mor Lola får vesentlig kortere slipptid, men har også flere stander. Vi begynner å gå ned fra fjellet, Lola borte, så kommer hun med tydelig rapport. Jeg følger henne langt og ser fast stand. Baron sekunderer, jeg setter av meg ryggsekken ved siden av han. Lola reiser tre ryper på korrekt vis. Baron har stått ved siden av ryggsekken og forholdt seg rolig. Jeg hadde ikke trodd det var mulig med slik opplevelser på denne tiden, med hvite og lette ryper. De fleste lettet utenfor skuddhold. Jeg gikk uten hagle. Ellers er Baron lidenskapelig apportør i samsvar med den beskrivelse som gis i artikkelen Apport, apport, apport..... på sidene mine.

Min Baron gir meg store gleder ! Han har vært umåtelig lettlært, utpreget standsinstinkt, naturlig respekt for viltet mv. Barons bestefar er en italiensk avlchampion og faren en profesjonell tysk brukshund. Det har vært svært interessant for meg å finne ut hvordan en slik hund kan tilpassses norske jaktforhold og spesielt høyfjellsjakten. Formatet til Baron utvikles stadig og du ville sannsynligvis grøsse over å se hans store og intense søk. Når jeg skal utvikle søket på en hund, gir jeg ikke lyd fra meg, men søker å få de naturlige anlegg for søk og vindbruk til maksimal utvikling. Barons apportvilje er så stor at den kan bli noe plagsom. Så fort han kommer ut av hundegården leter han etter noe han kan bære på. Finner han ikke annet, kommer han med matkoppen sin. Jeg har vært svært aktsom for ikke å få han apportgal - det skulle ytterst lite til for å få utviklet "pinnegalskap". En eiendommelig og uvant  vane han har, er å skulle ha kontakt med kjeften, biter ikke, men vil gjerne få kontakt ved å ta hånden min i kjeften. Forøvrig er han hensynsfull bestevenn med vårt fire år gamle barnebarn som gjerne lar han ta hånden sin i kjeften. Han har lett for å gi lyd fra seg når jeg tar han ut av hundegården, nærmest gledesutbrudd over at noe skal skje. Innendørs er han svært rolig, har aldri ødelagt noe eller vært utålmodig. Min kone, som kan være noe kritisk, kan ikke få fullrost han.

Jeg har gjennom flere år gjort meg mange tanker om den avl av fuglehunder som gjennomføres i Norge. For alle raser gjelder det å lykkes på Kongsvold. I løpet av 15 pluss femten minutter skal hundene dokumentere seg. Denne ensidige vekten på vinnerklassen har gitt hunder som det kan være krevende å få til, intense springere, "høystemte" av gemytt og ofte veke i karakter. I arbeidet med Baron har jeg blitt minnet om de første pointerne jeg hadde på begynnelsen av syttitallet - de var så lette å få til at de fortonet seg nesten som selvlærte. Det var dette jeg ønsket å få bekreftet med valget av Baron til Lola-.

Mvh Kåre

Til toppen!
 
Norsk versjon English version