Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt
Et gladere hundeliv – eller hvordan gi fuglehunder (og eiere) et lykkelig liv
1 - lnnledning
I over 30 år har opplæring og samvær med fuglehunder gitt mange gleder i forbindelse med jakt og friluftsaktiviteter gjennom hele året. Faktisk mer og mer glede etter hvert som jeg har fått erfaring for hvordan opplæring kan skje uten særlig bry for meg og uten stort ubehag for hunden. Aldri færre enn to, aldri flere enn fire - unntaksvis har vi i perioder hatt fem fuglehunder i vårt hus samtidig. Gjennom årene har jeg således arbeidet med 6 strihårete vorstehhunder, 13 pointere, en engelsk setter og - akkurat nå - en korthåret vorstehhund. Samlet har jeg med disse hundene oppnådd over 60 jaktprøvepremier. Hundenes aktive liv har som regel gitt fysikk også til høye utstillingspremier.

2 - Evne til i kommunisere med dyr
En illustrasjon av hvor forskjellig denne evnen er opplever vi under jaktprøvene. Noen få førere ser ut til alltid å få frem gode hunder som føres på en stillferdig og eksemplarisk måte og som praktisk talt alltid oppnår premie hvis fuglesituasjon oppstår. Andre førere kommer med generasjon etter generasjon med hunder som oppviser de samme feil. Det kan være treghet og ulyst for fugl, dårlig kontakt og vanskeligheter med innkalling eller generelt svart dårlig appell. I sitt stille sinn kan en gå å undre seg over om det ikke er førernes evne til å kommunisere med sine dyr som bedømmes i langt høyere grad enn hundenes naturlige egenskaper.

3 - Grunnholdning
At en er glad i dyr og har glede av å omgås dyr burde vare selvsagte forutsetninger for å drive med fuglehunder. Ikke sjelden undres en om disse basisforutsetninger er til stede hos enkelte som har anskaffet seg fuglehund. Fra arbeid med lydighetsapporttrening vet vi hvor uhyre følsomme hunder er for førers sinnstemning. Det er sannsynligvis svært viktig at vi er balanserte og i godt humor når vi skal arbeide med våre hunder. Personlig føler jeg en "boblende fryd" innvendig i samvær med fuglehunder. Jeg tror hundene merker dette og at det medfører at all opplaring går vesentlig lettere. Jeg tviler aldri på at jeg skal greie å lære hundene det nødvendige.

4 - Lærevillighet og lærenemhet.

Fra tid til annen har jeg hatt valpekull. Det er en kjensgjerning at tispen tilforer sine valper betydelig læring gjennom de første leveukene. Opplæringen av valpene skjer på nesten umerkelig vis ved kroppsspråk og lyder. En kan ikke se at tispen driver noen form for "dressurkurs". Opplæringen bygger tydeligvis på at valpen lett oppfatter signalene og tilpasser seg disse.

Sannsynligvis er valper ekstremt lærevillige og lærenemme. Dette er både en fordel og en ulempe. Fordelen er at læring av de riktige tingene kan skje meget enkelt. Ulempen er at uhensiktsmessig oppførsel også like lett kan feste seg.

Jeg ser på en syv uker gammel valp som en uinnspilt grammofonplate. Lykkes jeg i å sette riktige riller i platen fra starten av, kan den være mer enn halvveis innspilt når valpen er 6 måneder gammel og nesten ferdig innspilt når hunden er 12 måneder. Dype, uheldige riller lar seg vanligvis bare endre gjennom harde dressurmidler.

I tidsskrifter har vi i den senere tid kunnet lese mange innlegg for og i mot el-halsbånd. Jeg har intet prinsipielt imot bruken, forutsatt reguleringsmuligheter som gir balanse mellom tilfart ubehag og personlighet hos hunden. lmidlertid mener jeg bestemt at det er helt uaktuelt og unødvendig å bruke slikt halsbånd hvis valp og unghund har vært behandlet på en hensiktsmessig og forstandig måte.

Jeg tror heller ikke at det eksisterer villstyringer og uregjerlighet som nødvendiggjør så kraftige virkemidler. Jeg tror at en rekke hunder gis en helt unødvendig brutal og uforstandig håndtering - grensende til dyremishandling fordi en ikke nyttiggjør seg unghundperioden til systematisk, positiv læring.


5 - Mor og barn. Barnet og de eldre.

Det er ikke lett å forstå den interne kommunikasjon i en hundeflokk. Tispens misnoyelyd er imidlertid lett å definere, med variasjonsområde fra styrke 1 til styrke 5:
Styrke 1: Tispen ligger og iaktar en valp som nærmer seg. Tispen ønsker å være i fred og viser dette med å holde kroppen urorlig og stiv, øynene ser direkte på valpen og den kommer med en knapt hørbar strupelyd
Styrke 2: Som 1, men nå med en høylytt knurring.
Styrke 3: Som 2, men nå får øynene et truende uttrykk, leppene vibrerer, den viser tenner og knurrer høyt.
Styrke 4 og 5: Som 2, men nå kaster tispen seg eksplosivt frem, glefser og lager fingert angrep på valpen.
Misnøyelyd styrke 5 er et svært kraftig korreksjonssignal til valpen og forteller hva som er absolutt forbudt.

Jeg nyttiggjor meg misnøyelyd styrke 1, 2 og 5.

Gamle Lola på 10 år har eksempelvis hørt misnøyelyd styrke 5 tre ganger i hele sitt liv - en gang i forbindelse med å smyge under gjerdet, en gang ved forsøk på å gå ut den åpne grinda til den trafikkerte veien og en gang for å signalisere at det er forbudt å gå over dørstokken og inn i stuen.

Fra et tidlig tidspunkt står døra inn til hundegården åpen slik at valpene og de andre voksne hundene kan omgås. De eldre hundene er ofte litt forlegne og vet ikke riktig hvordan de skal oppføre seg i forhold til svært unge valper.


Når valpen er ca. 3 måneder gammel, gjennomføres en form for hardhendt lek. De eldre hundene leker at valpen er bytte. Den forfølges, legges ned, den eldre tar et grep over strupen som slippes fort når valpen viser
sin underkastelse. I en kort periode, vanligvis noen få dager omkring valpens tremånedersalder, er dette rollespillet med helt bestemte og uforanderlige roller lett å iaktta. Dette tror jeg bidrar til at en udiskutabel rangordning
etableres så sterkt at den aldri senere utfordres. Etter at dette er etablert, går leken med liv og lyst og rollene veksler mellom å være den forfulgte og forfølgeren.

I denne perioden deltar jeg i leken på samme måte som de voksne hundene. Jeg legger valpen ned på den samme måten og fester et øyeblikk med hånden et løst grep over strupen som så umiddelbart slippes når valpen viser underkastelse.


6 – 100%-broen.

I min første ”vorstehperiode" leste jeg en del tysk litteratur vedrørende hundedressering, bl.a. bøker av Carl Tabel som har stor erfaring fra dressering av de fleste typer jakt og brukshunder.

Et sted skriver han: "Hvis jeg gir min hund en kommando, eksisterer det tre muligheter – 1 - hunden lystrer, 2 - hunden ligger død på stedet. 3 - jeg ligger død på stedet. Ettersom min hund og jeg lever i beste velgående
betyr det at jeg bare har gitt ordre som den har lystret".

Ved nærmere ettertanke fant jeg at nøkkelen til forståelse av disse tilsynelatende uforståelige setninger, ligger i siste ledd.

Jeg begynte å eksperimentere, d.v.s. med å være svært gjerrig med kommandoer. En uke, to uker, tre uker uten en eneste kommando. Fjerde uke, "militær grunnstilling", en skarp sitt-kommando og hundene lystret "eksplosivt" og momentant.

Etterhvert har jeg mer og mer redusert mine kommandoer. Jo mer ordremetoden reduseres desto mer lydhør blir hunden. I unghundtiden er det særdeles viktig å gjennomføre et beskjedent antall ordre og bare å gi ordre når en er helt sikker på at den vil bli lystret. Greier en å gjennomføre dette, beveger en seg langs en 100% bro som gjør at det blir en automatisert reflekshandling hos hunden alltid å lystre.

7 - Lydsignaler og kroppsspråk.

Jeg bruker en appellfløyte og en trillefløyte. Et dobbeltstøt i appellfløyten betyr at hunden skal vinkle, en rekke korte støt i appellfløyten betyr innkalling. Trillefløyten har en særdeles kraftig lyd, sammenlignbar med den fløyten en fotballdommer benytter. I den første opplæringsfasen betyr et langt støt i trillefløyten "sitt". Senere kommer trillefløyten for hunden til å bety:"stå stille - fugl i luften". Jeg er svært omhyggelig med å bevege meg langs 100% broen slik at hunden alltid lystrer disse tre lydsignalene.

Jeg unngår nesten helt å bruke stemmen når hunden er i jaktlig arbeid. Fløytesignalene innskrenkes til det nødvendigste minimum.

Et viktig instrument for kommunikasjon med hunden er imidlertid stemmen. Til daglig, hjemme, "snakker” jeg mye med hundene. Tøysesnakk og meningsløse ord med lyst og oppmuntrende tonefall. Hundene forstår dette og danser rundt meg på to og fire, preget av vitalitet og livsglede. Jeg gjør dette bevisst og systematisk for å vedlikeholde et muntert og positivt miljø. Når det en sjelden gang er nødvendig for meg å gi misnøyelyd, blir det lettere å få momentan respekt fordi denne lyden er så helt annerledes enn koselydene.

Vårt kroppsspråk er særdeles viktig. Jeg leker mye med hundene mine med løse og slengete bevegelser. Jeg lar dem hoppe opp på meg og tar i mot med åpne armer og "logrende” bevegelser. Skal jeg passere dem i blådressen stivner jeg i kroppen, tar korte avmålte skritt og gir misnøyelyd styrke 1 hvis noen gjør mine til å hoppe opp.

Ute på mosjonstur, hunden kommer løpende mot meg, jeg "slenger litt" med armer og bein, ser at hunden gjør de samme bevegelser, setter farten opp og hopper. Jeg tar i mot med åpne armer, "logrer litt med kroppen", får hodet dens i halskroken og hører hvordan pusten endrer seg til lange snøftende åndedrag. Et øyeblikk står vi slik før hunden preget av stor livsglede løper videre. Menneske og dyr har faktisk delt den samme sinnsstemning.

I forbindelse med innøving av trillefløyten stivner jeg selv momentant og blir stående helt urørlig inntil hundene gis frisignal.

I forbindelse med misnøyelyd styrke 5 har jeg innøvd et eksplosivt bevegelsesmønster hos meg selv. Denne kombinasjonen blir et så sterkt virkemiddel at det normalt bare er nødvendig med en gangs signalgiving for det som skal være absolutt forbudt; forutsatt at en gir signalet første gang hunden forbryter seg.

8 - Minimumsprogram for opplæring.

I mitt opplæringsprogram inngår følgende:

· renslighetstrening
· innkalling
· sitt
· vinkling
· gå bak

Med bakgrunn i ovenstående går jeg videre med opplæring i apportering og jakttrening.

Renslighetstreningen begynner tidlig - i garasjen har jeg innredet et hunderom på ca. 6 m2 med luke ut til en treplatting med tak over i en liten hundegård. Inne i hunderommet står en romslig valpekasse. Når jeg har valpekull, legger jeg linoleum i bunnen av valpekassen og på hele gulvet i valperommet.

Så fort valpene har fått øyne og begynner å bevege seg på fire, legger jeg en list i valpekassen, slik at den deles i et større og et mindre rom. Listen er høy nok til at det er ubehagelig for tispen å ligge på den, men lav nok til at valpene uten vanskelighet kan krysse den. Jeg hjelper tispen med renholdet i det større rommet ved at jeg et par ganger i løpet av dagen tørker over gulvet med en klut fuktet i svakt grønnsåpevann. Den mindre delen røres ikke. Forunderlig fort begynner de små valpene å gå over listen til det mindre rommet for å gjøre seg rene. Jeg legger så enkle avispapirsider i det mindre rommet for at valpene skal lære å gjøre fra seg på papir. Noen dager senere legger jeg en plankebit, 2" x 6", på hver side av karmen i valpekassa.Sager et hakk i karmen, fjerner list og avispapir inne i valpekassen, gjør denne ren og legger avispapir på gulvet utenfor valpekassen. Selv om det innebærer litt strev, lærer valpene forbausende fort å gå ut av valpekassen for å gjøre seg rene.

Etter noen dager legger jeg et bord fra vegg til vegg i hunderommet slik at det blir en smal stripe med renvasket linoleum mellom valpekassen og resten av rommet som dekkes med avispapir. Så begynner jeg å flytte bordet
noen cm hver dag slik at det blir et mindre og mindre areal i hunderommet som er dekket av avispapir. I overraskende høy grad fortsetter valpene å gjøre seg rene der hvor det er avispapir. En vakker dag er bordet kommet helt bort til luken inntil hunderommet (luken er i et hjørne). Jeg holder så hele hunderommet rent og legger avispapir på treplattingen utenfor hunderommet.

Vi har nå kommet frem til perioden med tilleggsfor. Matingen skjer alltid utenfor hundegården på gressplenen. (Vi har valper i den lyse årstid). Valpene vennes nå til å gjøre fra seg på gress. Etter kort tid fjernes avisene fra treplattingen. Denne holdes ren og hundegården hvor gulvet dels er støpt, dels er svaberg holdes rent. Døren til hundegården står alltid åpen slik at valpene fritt kan ferdes ut og inn. Når valpene er 6 uker gamle er vanligvis hunderom og hundegård helt rene - valpene går ut på gressplenen for å gjøre seg rene.

Innkallingssignal er som nevnt en rekke korte lyder gjennom plystring, stemmebruk eller appellfløyten. Når valpene har begynt å få tilleggsfor, er matsignalet nettopp signalet for innkalling. Noen få ganger ved plystring og
deretter ved bruk av appellfløyten. Når matsignalet lyder, kommer valpene stormende fra alle kanter og opplever ros, mat og hygge.

I valpetiden lærer også valpen å sette seg på kommando. Vanligvis gjennom naturmetoden. Det vil si ved å holde en qodbit i luften inntil hunden setter seg og mottar den. Ganske raskt lærer også valpen at trillefløyten betyr at den momentant skal sette seg.

Signalet for vinkling er alltid en dobbeltlyd. Enten ved hjelp av tungen, stemmen eller appellfløyten. Vinkling er viktig i forbindelse med jakt og jaktprøver - bl.a. hvis hunden er på vei inn i et uønsket område. Dobbeltlyd brukes også ved snørekjøring og sykling. Eksempelvis ved snørekjøring når man kommer frem til et løypedele og hunden vil ta uønsket spor så skal dobbeltlyden utløse en momentan vinkling til riktig spor. Med hunden i bånd i skogen - hvis hunden vil gå på feil side av treet - et dobbeltsmekk med tungen korrigerer momentant.

Det er også nødvendig at hunden lærer seg å gå bak, altså uten å være i kobbel.


9 - Hunden fra valp til ferdig jakthund

De fleste hunder jeg har hatt har vært av eget oppdrett. Jeg har over beskrevet hvordan renslighetstreningen gjennomføres og grunnlaget for innkallingsimpulsen legges. Frem til 7 ukers alderen lever valpene som
nevnt et svært fritt liv. I perioden fra 4 til 7 uker har vi mange barn på besøk hos valpene, men følger godt med og passer på at barna gjennomfører hensynsfull håndtering av de små.

Ved kjøp av valp legger jeg vekt på å motta valpen når den er 7 uker gammel. De første dagene får valpen være i fred for å tilpasse seg de nye forutsetninger og de andre hundene.

Allerede fra valpen er en 8 - 9 uker gammel begynnerjeg å gå "tur" med den. Jeg putter den i bilen og kjører 5 min. til et nærliggende friområde. Valpen løftes ut av bilen og går alltid løs. Jeg går alene med valpen og til tider hvor risikoen for å møte andre mennesker og hunder er minimal, gjerne grytidlig om morgenen. Jeg går i åpent terreng slik at jeg kan sørge for at vi ikke får kontakt med andre. Dette gjør jeg dag etter dag. 10 til 15 min. varighet på turene. Jeg gir ikke fra meg noen lyd, men sørger for å gå svært langsomt og slik at valpen alltid vet hvor jeg er.

Etter et par uker på denne måten vil jeg lære valpen betydningen av signalet for vinkling - altså dobbeltlyden. Jeg går mot et gjerde eller annen naturlig forhindring i terrenget. Når jeg er sikker på at valpen er oppmerksom på meg, gir jeg dobbeltlyd og vinkler samtidig 90 grader. Valpen, som nå har gått minst to uker, uten å høre en lyd fra meg reagerer med stor oppmerksomhet på lyden. Hva dobbeltlyden betyr, læres gjennom noen ganske få gjentagelser. Frem gjennom valpetiden vedlikeholder jeg betydningen av dobbeltlyd ved noen gjentagelser – normalt to til fire ganger pr. uke.

Haven vår er delt i to med gjerde og port. Den større delen av haven, hvor hundene normalt ikke har adgang, er spennende for dem. Trost og duer forkommer og det er stor nok plass til friske galopper. Valpen har gjennom
naturmetoden lært seg betydningen av sitt. Jeg tar alle hundene sammen med valpen frem mot porten i gjerdet. Kommanderer sitt, blåser i trillefløyten. De eldre hundene setter seg momentant. Valpen som regel også. Jeg stivner og står helt urørlig og "lader opp hundene". Så vippes porten opp med et eksplosivt "ja". Det skal ikke mange gjentagelsene til før valpen reagerer nøyaktig på samme måte som de andre hundene.

Jeg er svært gjerrig på bruken av trillefløyten. Normalt to til tre ganger pr. uke i haven. Senere på en av turene i friområdet tester jeg at trillefløyten lystres. Det vil si, når valpen er i nærheten og har oppmerksomheten henvendt på meg, blåser jeg kraftig i trillefløyten, blir selv urørlig og kan som regel konstatere at valpen umiddelbart setter seg. Jeg "lader opp" valpen et øyeblikk ved fortsatt selv å være urørlig, å inntil utløsning skjer gjennom et eksplosivt "ja".



På samme måte tester jeg at impulsen for innkalling lystres. Igjen skal valpen være i nærheten og oppmerksom på meg. Jeg setter meg på huk eller står på kne, blåser en rekke korte støt i appellfløyten, vifter litt med
armene og ser at valpen momentant kommer inn og hopper i armene mine. Jeg tar i mot med ros og hyggelig ord og noen sekunders ro før den igjen får løpe videre. I de første månedene kobler jeg aldri valpen i forbindelse med innkalling. I god tid før trafikkfare sørger jeg for å få løftet eller koblet valpen uten at signalet for innkalling har vært gitt.

I perioden frem mot 12 måneders alder sørger jeg for å vedlikeholde respekt for innkalling, vinkling og "sitt" gjennom noen få gjentagelser hver uke og bare når jeg er helt sikker på at hunden vil lystre. Er jeg det minste i tvil om at hunden vil lystre, lar jeg heller være å gi signal.

Inntil valpen er ca. 3 måneder gammel har jeg alltid gått alene med valpen. De aller fleste dager har jeg ikke gitt noen lyd fra meg, men har gått en fast rute. Valpen har begynt å slippe seg ut i søk. Den føler seg trygg på at den alltid vil finne meg. Jeg begynner da marginalt å endre rute, men slik at valpen alltid lett kan finne meg. Hvis vi går 7 dager i uken, har jeg kanskje bare gitt lyd fra meg i løpet av to av dagene. Vedlikehold av appellsignalene skjer gjennom å bruke dem en til tre ganger pr. uke.

Når valpen er blitt ca. 3 måneder gammel, legger jeg turene slik at jeg møter så mange mennesker og hunder som mulig. Mange lufter sine hunder i dette friområdet, og det er ikke uvanlig at valpen kan møte 10 til 12 hunder med eiere på en slik tur. Valpen blir normalt ellevill ved de første møtene. Jeg legger vekt på ikke å blande meg borti hvis det på noen måte kan unngås, men fortsetter å gå som vanlig. Når dette har pågått over en periode, opplever jeg at valpen finner andre mennesker uinteressante. Etterhvert blir ooså interessen for andre hunder sterkt redusert. Valpen lærer seg fort hvordan den skal opptre overfor eldre hunder.

3 til 4 måneder gammel tar jeg valpen med på den første fjellturen. Frem til dette tidspunkt har altså valpen og jeg gjennomført alle våre turer uten selskap fra våre andre hunder. Første dag i fjellet går valpen i bånd og
ser de eldre hundene arbeide. Ved stand binder jeg valpen i et tre eller en stein, setter ryggsekken ved siden av og går fra den for å arbeide sammen med hunden som har stand. Jeg har større oppmerksomhet på valpen bak
enn hunden foran. Til og begynne med vil valpen hoppe, danse og hyle og forsøke å komme etter. lmidlertid oppfatter den fort spenningen idet som skal skje foran, roer seg og blir stående for å følge forløpet.

Dagen etter får valpen løpe løs alene, og jeg forsøker maksimalt å få den i fugl. Den korthårete vorstehhunden jeg nå arbeider med, opplevde på sin første dag (4,5 måned gammel) i fjellet å finne to rypekull, et par enkeltfugler og en røy. Et par korte slipp neste dag sammen med en eldre hund med annen eier bekreftet at valpen arbeidet helt selvstendig uten & bry seg om den andre hunden.

Nedturen frafjellet skjedde i en "dyp sti" med vått kratt på begge sider. Valpen lærte seg da fort betydnigen av kommandoordet: "gå bak". Misnøyelyd styrke 1 hvis den forsøkte å komme seg foran.
Jeg har tidligere lært hundene lydighetsapport i samsvar med Carl Tabels oppskrift. Vanligvis har dette tatt to til fire måneder når hunden er ca. 2 år gammel. I de senere år har jeg følt at dette egentlig er et foreldet opplegg for læring. Jeg forsøker nå å utnytte valpetiden for å lære hunden å apportere. Jeg legger ut en rekke forskjellige gjenstander over noen dager for å se om det er noe spesielt objekt hunden begynner å bære med seg. En gul trekule viste seg i ett tilfelle populært. Valpen lekte med den, tok den i munnen og bar den med seg. Jeg koplet valpen til en stolpe, tok trekulen og la den ca. 10 meter foran valpen. Fikk valpen til å sitte, "ladet den opp", og kom med mitt eksplosive "ja". Valpen styrtet frem og tok kulen i munnen. Jeg sto på kne, kom med en rekke korte plystrelyder med tilhørende kroppssignaler.

Valpene lærer av mor, men hvordan?

Valpen kom rett inn, satte seg på kommando og ble forhindret fra å slippe trekulen før jeg sa takk. Noen ganske få gjentakelser ga nærmest perfekt apportering av trekula. Jeg gjennomførte deretter nøyaktig den samme øvelse, men nå med en dypfrossen rype. Valpen koblet momentant om og gjennomførte perfekt apport av den frosne rypen. Jeg valgte frossen rype fordi valpen ikke skulle fristes til å bite hardt i den eller og leke med den. Jeg sørget for at rypen gjennomgikk en svært langsom opptining over de kommende dager og gjennomførte apportøvelser inntil 4 ganger pr. dag. Da rypen var opptint, var valpen blitt perfekt apportør og jeg kunne gå videre med gradvis vanskeligere apportoppgaver.

Det kan kanskje nå være nyttig med en oppsummering av hva hunden har lært og vært igjennom når den er 6 mnd. gammel. (Jeg bruker Era, den korthårede vorstehhunden som eksempel.)

I det daglige har den stor frihet. Døren til hundegården er som regel åpen slik at den fritt kan ferdes i haven. Haven er inngjerdet med lavt nettinggjerde. Hunden har hørt misnøyelyd styrke 5 to ganger - en gang ved forsøk på å hoppe over gjerdet - en gang ved forsøk på å krype under. Den har tatt lærdom av dette og holder seg i haven uten forsøk på å rømme.

Den er vant til å være i hundegård. Tilløp til å bråke i hundegården ble effektivt stoppet i starten gjennom å bruke misnøyelyd styrke 2 .

Hunden har vært med på hytta. Der er det ikke gjerde rundt tomta. Jeg har imidlertid bestemt hva som er tillatt område å bevege seg på og har, gjennom å bruke misnøyelyd styrke 2, lært hunden disse grensene slik at
den også på hytta fritt går omkring og holder seg innenfor det anviste område.

Før fylte 6 måneder har den bare hatt den ene turen til fjells, som ble omtalt foran, hvor den fikk en viss peiling på "meningen med livet” gjennom sine fuglesituasjoner.

Vi går fortsatt ofte på tur enten i skogen eller på friområdet. Signalene for innkalling, sitt og vinkling vedlikeholdes gjennom bruk en til tre ganger pr. to uker. Vi trives og har det morsomt samrnen. I hjemlige omgivelser tøysesnakker vi, og har det hyggelig. Hunden er svært lydhør - misnøyelyd styrke 2 er en kraftig korreks. Ved tilløp til uønsket oppførsel er normalt en svak strupelyd fra meg nok til å korrigere.

Jeg er varsom med fysisk trening inntil 6 måneders alder. Turene har vært korte og hyppige med varighet inntil 30 min. Når vi er ute på tur, gir jeg normalt ikke lyd fra meg, bortsett fra de få gangene for vedlikehold av fløytesignalene.

De få tingene som er forbudt for hunden, er nå innarbeidet slik at det sjelden er behov for korrigering. På våre turer har vi møtt så mange mennesker at mennesker har blitt uinteressante for hunden. Andre hunder blir mindre og mindre interessante slik at hilseprosedyrene blir fort avsluttet.

Fortsatt har jeg unngttt situasjoner hvor jeg må bruke innkallingsfløyten for å få koblet hunden. Trillefløyten er også bare brukt i nærområdet slik at jeg kan være sikker på at den momentant lystres.

Mellom 6 og 12 måneder gir jeg mye fysisk trening, men bygger dette opp systematisk og over tid slik at jeg ikke risikerer overbelastning. Om sommeren bruker jeg mye sykkel. Mesteparten av tiden i trav, avbrutt av
korte drag i maksimal hastighet når underlaget tillater det (gressbakke eller myk skogsbilvei). Om vinteren snørekjører jeg i flate og lette løyper med to voksne hunder sammen med den unge, inntil en halv times varighet før de får løpe løse.

Jeg mener det har stor betydning for den voksne hundens styrke og ekstriør at den i denne perioden har vært gitt hensiktsmessig trening. Det er en fryd å se trivsel og utvikling hos en veltrenet og aktiv unghund. Når hunden nærmer seg 12 måneder, får den også oppleve påkjenninger slik at den blir
"virkelig" sliten.

Opplæring i fuglebehandling skjer hos meg utelukkende med rype. Til å begynne med har jeg bare unghunden med og sørger for at den kommer i fugl. Vanligvis vil det vare en stund for standinstinktet kommer til syne. En
vakker dag tar hunden stand og holder standen en stund. Etter å ha konstatert standinstinktet, betrakter jeg veien til ferdig opplært hund som enkel.

Ro i oppflukt og skudd innarbeides ved hjelp av trillefløyten. Når hunden har tatt stand, lar jeg den noen få ganger reise fuglen med eksplosiv ja-kommando.

Når jeg mener tiden er inne, prøver jeg å plasserer meg slik at hunden vil passere tett forbi meg etter reisingsordre. Jeg gir reisingsordre, lar hunden gå etter 30 til 40 meter og blåser kraftig i trillefløyten. Jeg vil da som regel se at hunden oppfatter signalet, saktner farten litt før den peiser videre etter fuglen. Nå har jeg det travelt. Jeg merker meg nøyaktig hvor hunden burde ha lystret trillefløyten, og sørger for å få tak i den så fort som mulig. Hunden bæres tilbake der hvor den skulle ha lystret trillefløyten. Jeg blåser kraftig i trillefløyten og påser at den blir værende helt i ro noen minutter. I lys av hele den håndtering hunden har hatt, er dette en særdeles sterk opplevelse for den. Den straffes fordi den ikke har lystret trillefløyten. Avstraffelsen forbindes ikke med viltet. Trillefløyten er nøytral og "følesesløs” og er langt mer hensiktmessig enn å skrike sitt eller dekk mer eller mindre i fistel.

Det skal ikke mange gjentagelser av bæringen til for hunden respekterer trillefløyten. Så begynner jeg å korte ned på avstanden hunden får lov å gå etter før trillefløyten lyder. Om ikke lenge blåser jeg i trillefløyten umiddelbart etter reising og hunden roer seg momentant. Jeg er da fremme ved målet - en hund som arbeider konsentrert for å finne fugl, reiser djervt og roes momentant med trillefløyten.

Når jeg går med en unghund, er jeg svært tålmodig. Spørsmålet om å ta stand og å holde standen avhenger også av den mentale modningen hos hunden. Det er særdeles viktig at hunden beholder sin djervhet og at
den ikke forstyrres før den har fulgt på og spikret fuglen. Det er særdeles viktig at man ikke begynner å skulle roe ned hunden straks en ser at den har fuglevitring i nesen.

Etterhvert har jeg også med de voksne på treningsturene. Alltid bare en hund i søk og de andre løse ved fot. Jeg bruker nå fløytesignal for innkalling og opplever at også den unge hunden momentant bryter av søket og
kommer i maksimal hastighet inn til meg. Den hund, som skal ha slipp, får klarsignal gjennom en liten klapp på halsen.

Når en av de voksne hundene får stand, bindes den unge hunden til et tre eller en sten. Jeg setter igjen ryggsekken og går frem for avklaring av situasjonen sammen med den hunden som har hatt stand. De andre hundene, som er ferdig opplært, sekunderer momentant når de ser en annen hund i stand. Den unge hunden lærer også fort at den skal stå i ro ved siden av ryggsekken. Etter hvert blir hunden stående rolig på tilsigelse uten at
ryggsekken settes igjen og den blir på stedet inntil den blir hentet. For å vedlikeholde er det nødvendig alltid å hente den når jaktsituasjonen er avklart og aldri la seg friste til å kalle den inn.
Den unge hunden og jeg utvikler nå samarbeid og samforståelse i måten vi bruker terrenget. Jeg er overbevist om at det er en form for telepatisk kontakt mellom oss. Stopper jeg opp og tar øynene av hunden, varer det ikke lenge før den kommer inn for å finne ut hva som er galt. Etter hvert utvikler samspillet seg slik at jeg har følelsen av å styre hunden som om jeg holdt "fingertuppene på ryggraden dens”. Mer og mer skjer dette gjennom
måten jeg beveger meg på i forhold til den.

Så lenge hunden ser meg rett forfra fortsetter den slaget sitt. Ser den meg fra siden, vinkler den. Av og til aner jeg at den senker farten og vet at den ser på meg.

Vi er lærevillige!

Hvis jeg løper 2 - 3 skritt i den retning jeg ønsker den skal løpe, ser jeg at den momentant oppfatter impulsen. Samspillet er meget intenst. Å oppleve en begavet fuglehund med topp VK-format i sitt arbeid i slikt samspill gir meg den aller sterste glede - .

For hundene tror jeg det fortoner seg som om vi sammen er en hundeflokk som under jakt og jakttrening har en felles oppgave - å finne fugl.

Jeg går praktisk talt alltid med hundene løse når "vi er på arbeid". En hund i søk foran - de andre løse bak. Vi, som går, bak følger intenst rned i det som skjer foran. Blir det stand, sørger jeg for at "baktroppen", i god avstand, får se hunden i stand. Jeg sekunderer selv et øyeblikk sammen med de andre,
sier "rolig" med mørk, lav stemme. De stivner momentant og blir stående urørlig på samme stedet inntil jeg etter hvert henter dem, etterat den jaktlige situasjonen er avklart.

Vi har alle en sterk konsentrasjon om vår felles arbeidsoppgave, som gjennomføres med minimal signalgiving til den hund som har slipp. Den må få arbeide mest mulig uforstyrret bl.a. for å synliggjøre de naturlige anleggene.

Min forutsetning har vært at alle fuglehunder av god familie har potensiale til 1. AK i sitt arbeid. Får jeg ikke det til, er det min feil og ikke hundens. Tilfredsstillelsen for meg har vært å få det maksimale ut av hvert enkelt
individ, mer enn å foreta utskiftinger for å få de beste konkurransehunder. Jeg mener at riktigheten av "min forutsetning" langt på vei er dokumentert gjennom de oppnådde jaktprøvepremier.

Jeg vil mot avslutningen få berette om en episode som fant sted for et par år siden.

Første jaktdag, fine forhold - har ikke hjerte til å legge noen av hundene igjen på hytta. Tre ferdig opplærte pointere med. Alltid bare en i arbeid og to løse bak. Avtale med jaktkameraten om lunsjsted og tid.
Etter en begivenhetsrik formiddag kommer jeg frem til lunsjstedet, hvor kameraten allerede har kaffevarmen igang.

Han ser opp pa meg: "Hvor er de to andre hundene dine?"

Jeg ser bak meg og blir overrasket over at de ikke er der som vanlig. Et o
øyeblikk stusser jeg, men så kommer jeg på hvorfor. For ca. 15 min. siden hadde den arbeidende hund hatt stand, som viste seg resultatløs. Jeg
har rett og slett glemt å hente hundene etter at situasjonen ble avklart.

En rask marsj tilbake og jeg finner de to hundene stående i komplett ro der jeg gikk fra dem. De hadde altså stått ca. 1 time løse, rolige og ventet på at jeg som vanlig skulle komme og hente dem.

Jeg nevner episoden som et eksempel på hvilken respekt det blir for de etablerte spilleregler når en har beveget seg langs 100%-broen.

Ellers håper jeg at det foranstående illustrerer at en kan komme til målet uten stort tidsforbruk og arbeid, men at det er omtanke, selvdisiplin og fremfor alt systematikk kombinert med et positivt, lystbetonet miljø med
mye glede som kan føre frem - .

Era, min korthårede venninne , er i skrivende stund blitt 11 mnd. gammel. Hun er praktisk talt ferdig "innspilt". Det som gjenstår er å vinne jaktlige erfaringer. Knapt 8 mnd. gammel tok hun apportprøven. Såvidt fylt 10
mnd. debuterte hun på en vinterjaktprøve under de ufyseligste forhold. 75 min. slipptid med følgende kritikk: "På tungt føre går Era et søk i stor fart og fin stil og god kontakt med fører. Utmerket bruk av vind og terreng. I senere slipp fortsetter den sitt meget gode søk. Finnes i stand. Ryper letter i det fører kommer til. Era er rolig i oppflukt og skudd. Utreder greit. Era er en meget sterk og utholdende jakthund som til tross for dagens tunge føre har vist søk av meget høy klasse. På grunn av manglende reising må Era i dag
nøye seg med 2. pr. UK".

Jeg kjenner jeg sitrer av glede og forventning ved tanke på hva vi to videre kan komme til å oppleve sammen.
Til toppen!
 
Norsk versjon English version