Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt

LITT HISTORIKK - OG MANGE ETTERTANKER (KJL 120411)


NUCH Eraaks Lola (Blo del Rade Savic/NJCH Bergvolds Era) og hennes sønn Eraaks Baron (Baron vom Donauland/Eraaks Lola). Baron er her et år gammel.

Sv Gun ble kjøpt i 1963, litt tilfeldig valgt blant norske kull. Gun ble parret med vel meritert hanhund. Det ble et stort kull hvorav mange fikk den beklagelige griffonpelsen. Jeg beholdt Mia – store gule øyne lyste inn i alt ragget. Gun ble startet på en prøve – ”beveger seg bare i trav – indisponert?”. Tone og Gun kom ikke overens. Både Gun og Mia ble gitt bort til snille mennesker. Jeg var veldig lei meg over å ha solgt valper som viste seg å få den beklagelige griffonpelsen.

Jeg meldte meg inn i Dansk Ruhårklubb og SVK og brukte 1,5 år på å  studere stamtavler for å finne kombinasjoner som ga dyktig avkom. Så dro jeg til Småland for å kjøpe valp etter de beste dansk/svenske linjer. Jerker Svensson syntes jeg hadde reist så langt at jeg fikk to valper for en pris – Tors Raya og Tors Rappi.

 Raya drepte et årslam i ung alder og jeg ga henne nakkeskudd der og da. Rappi ble avlstispe og ga flere kull med opp til 11 i kullet. Det viste seg å gi store problemer å få valpene plassert hos jegere. Sv var kløv- og trekkhunder. Fra et kull beholdt jeg Cari og Cacha. Cari ble NUCH og fikk 1.AK på Kongsvold i 1974. Hun var en stortgående jakthund, rapporterte og gjennomførte vanskelige apporter. Eraaks Cara fikk eier, som startet på Kongsvold, og det gikk gjetord i Kongsvoldmiljøet om den stortgående vorstehhunden. Jeg startet ikke Cari i VK fordi innlegg i Fuglehunden ga klar beskjed om at vorstehhunder ikke var velkomne i det engelske miljø.

Når jeg tenker tilbake på disse hundene, blir konklusjonen at de var særdeles lettlærte og robuste. Jeg føler meg sikker på at jeg, med den erfaring jeg har i dag, kunne fått Tors Raya, Eraaks Cari og Cacha til å bli topp konkurransehunder, som kunne holdt mål, selv i dag.

Med min intense interesse for oppdrett valgte jeg å gå over til pointer. Pointere ble solgt til jegere og det ble normalt gitt klare tilbakemeldinger om jaktbrukeligheten.

Etter et feilskjær med helsort pointer, fikk jeg tak i en pointer av rett type, kraftig, rød/hvit med solid benstamme, rektangulært bygget - Suluhøgdas Lola. I mitt stille sinn kalte jeg typen for bondepointer.

Av Sverre Pettersen, eier av sv-kennel Kløftli, fikk jeg et rikholdig utvalg av pointerlitteratur, bl.a. SPKs årbøker for en årrekke. Pointer var i Skandinavia de velståendes hund, særlig i syd-Sverige og Danmark. Ganske vanlig var det i disse land å starte hele pointerkull på jaktprøver. Jeg brukte materialet og tegnet stamtavler tilbake til begynnelsen av tredveårene for avlsoppleggene for de vellykkede oppdrettere. Særlig ønsket jeg å finne ut hvordan de hadde tenkt ved utplukking av avlsdyr. Jeg fant at det var vanlig å praktisere balansert linjeavl med utgangspunkt i sterke tispelinjer. Hvordan kunne jeg få etablert en sterk tispelinje?

Suluhøgdas Lola hadde betydelig innslag av Trollhaugens blod i seg. Trollhaugens Kim ble av Kongsvoldmiljøet beskrevet som den beste konkurransepointer som hadde vært i landet. Jeg fikk tilgang til frossen sæd etter Kim for anvendelse på Lola. For første gang bruk av langtidslagret frossen hundesæd i Skandinavia. Seks rød/hvite kraftige valper ble resultatet.

Så ble jeg kjent med Sturla Bendiksen som også dyrket Trollhaugenblodet. Han overtok en valp fra kullet og dobbeltchampion Eraaks Luck ble et faktum, fremragende konkurransehund på Kongsvold. Luck fikk stor betydning for Sturlas videre oppdrett. I det videre samarbeidet Sturla og jeg om utnyttelse av Trollhaugenblodet.

Jeg kjøpte først Likkos Cari og senere Likkos Lola av Sturla. Cari ble min store hund, årets pointer i 1989, nr. 2 i NM høyfjell, hun ble startet 17 ganger i VK, premiert 15 ganger, en selvfølge å komme til finalene hvor hun som oftest besatte en av de første plassene. Cari og Lola hadde samme mor, men Lola hadde Urlo del Vento som far. I en periode var Urlo far til de fleste jaktprøvepremierte unge pointere i Norge.

Jeg parret Cari med Sølenklettens Djuk, nøyaktig samme blod på begge sider. Dette var å gå til ytterlighet med konsentrasjon om Trollhaugen. Eraaks Sasja fra dette kullet representerer den absolutte topp av de hunder jeg avlet. Det vises til beskrivelsen av Eraaks Sasja.. Denne viser at det var mulig å programmere en pointer til, nærmest på egenhånd, å skaffe seg 1.AK med innstilling til ÆP på  Kongsvold; så vidt fylt 2 år, ført av en person som aldri hadde vært på jakt eller på jaktprøve.

Likkos Lola ble inseminert med frossen sæd etter Ardito del Vento – jeg  ønsket å gjennomføre linjeavl mot del Vento-kennelen. Seks valper ble resultatet, hvorav fem ble VK-hunder i ung alder. Eraaks Effie Marconi ble en fremragende konkurransehund, med svært mange VK-premier.

Likkos Cari var en glitrende representant for en konsolidert tispelinje. Jeg hadde planlagt et nytt kull på henne, men hun ble dessverre syk og døde. For meg representerte dette et brudd på den tispelinjen jeg satset på.

Jeg deltok på en vinterprøve på Rjukan med Likkos Lola. På tunet ved Skinnarbu, kom det en kar bort til meg, som jeg knapt nok kjente, og sa: ”Du er så seriøs at du skal få en vorstehvalp av meg”. Jeg innvendte at jeg nok kunne finansiere de valper jeg ønsket å kjøpe selv, men Viktor Wang ga seg ikke og senere på våren ble jeg eier av kv Bergvolds Era. Dette ble til stor glede for meg. Era var tidlig ute og var ferdig opplært fuglehund 10 mnd. gammel. Hun ble VK-hund i ung alder og deltok med heder i jaktprøvene. Hun var en intens jakthund som søksmessig kunne måle seg med de mest stortgående engelske hundene, sterk mentalt, ekstremt lærevillig, rapportør. Hun fikk CACIT på Filefjell på en dag hvor vi hadde over 1 000 ryper i luften.

Era ble inseminert med sæd fra Blo del Rade Savic, med en valp som resultat.  Lola tok læring lett. 1.UK med fremmed fører ved første prøvestart – ”fire situasjoner, presis og rolig i alle”. Den andre starten i AK ga første premie etter at hun viste åtte korrekte fuglesituasjoner. Så har det blitt VK-premier, toppet med å vinne Sølvhunden i 2008.

Lola ble parret med Rugdelias Cogito med ni valper som resultat.  Disse er unge og har ikke vist særlige resultater så langt, men flere er jaktprøvepremiert.

Ved et besøk i Danmark besøkte jeg kennel Halsbonden på Jylland og hilste bl.a. på Baron vom Donauland, tysk importert, med premier fra de mest krevende tyske bruksprøver. Etterpå klarte jeg ikke å glemme Baron og utviklet et sterkere og sterkere ønske om å se han som avlspartner til Eraaks Lola. Parring skjedde i påsken i 2010 med en valp som resultat – Eraaks Baron. Jeg viser til beskrivelsen av han.

Baron har nettopp fylt 10 mnd og jeg har hatt noen dager alene med han i vårvinterfjellet. Det har vært en vanskelig vinter for jakttrening. Ekstraordinær båndtvang i Bærum fra tidlig på vinteren og svært vanskelige føreforhold i jaktterrenget har ført til at det bare har blitt snørekjøring.

Dag 1 - noe stri vind, velger et lettgått terreng med store barflekker og turboføre der det er snø. Slipper Baron og går langsomt mot vinden uten å gi fra meg noen lyd. Jeg ser hvordan Baron går på vinden, revierer fint og har enkelte store slag som kan tyde på at det også kan være format. Jeg har øynene på hunden hele tiden og føler den gode kontakten vi har. Dag 2 – flatt lettgått terreng, fortsatt noe sterk vind, en del ryper som er lette, Baron ser dem og undersøker seter. Jeg ser på oppførselen hans og tenker at det  ikke blir lenge å vente på første standen. Søket utvikler seg fint. Dag 3 – fint vær passe vind, snille parryper. Det varer ikke lenge før Baron har sin første stand, som han holder i mange sekunder, går frem, ryper letter, han går etter 3 – 4 m og blir stående å se etter dem. Ikke spesielt interessert i setet. Så utvikler det seg – standene blir lengre, etter hvert roer jeg han på tilrop når han har gått litt etter. Dag 5 - avsluttes med at han har en flott høyreist stand som han holder inntil jeg når frem, reiser kontant parfugl, som lå langt foran, roes på trillefløyte, etter at han har gått etter ca 10 m. Jeg avslutter nå vintertreningen og gleder meg til høsten.

Den oppførsel som Baron viser er, ved nærmere ettertanke, den samme oppførsel som de fleste av mine sv, de fleste av Trollhaugenpointerne, Bergvolds Era og kv Eraaks Lola viste ved sine første møter med ryper. Kombinerer en dette med djerv oppførsel i fugl, får en hunder som er svært lette å lære opp.

Det slår meg at jeg overfor har beskrevet ”gammeldagse” hunder. Mine sv hadde de sammen egenskaper som høyt premierte hunder i Sverige og Danmark hadde på slutten av seksti-tallet. Trollhaugens Kim var en gammel hund tidlig på syttitallet. Ardito Del Vento og Blo Del Rade Savic var for lengst døde og frossen sæd ble anvendt. Tyske Baron døde i en alder av 10 år for kort tid siden. Hvordan er dagens fuglehunder i Norge? Det berettes om utstrakt bruk av strøm og problemer med å få hundene til å vise korrekt oppførsel i fugl. Har konsentrasjonen om å avle konkurransehunder for VK (”Kongsvoldmalen”) gått ut over mental styrke og de generelle jaktferdigheter? En dåre kan spørre -.

Jeg er en gammel mann – fyller 77 til våren. Min kone hevder med økende styrke at det er for stor risikosport for en gammel mann å snørekjøre med to topptrenede vorstehhunder, likeså sykkelturene med de to hundene bundet til bagasjebæreren. Hun minner meg om at Baron sannsynligvis kommer til å leve i 10 år – hvor lenge vil jeg holde ut? Dette kom så langt at jeg la Baron ut til salgs på vorsteh-sidene. Jeg fikk mange henvendelser, men følte at jeg rett og slett ikke maktet å gi Baron fra meg. Min kone er et snilt og forståelsesfullt menneske og vi har nå kommet til forståelse. Daglig omgang med mentalt sterke og lærevillige hunder er en stor glede og innebærer for meg sikkert også et element av en ungdomskilde.


Eraaks Baron - han er like stødig som blikket indikerer.

Kåre Lotsberg

Til toppen!
 
Norsk versjon English version