081010 Kåre Lotsberg:

Om ikke lenge vil det være femti år siden jeg kjøpte min første fuglehund. Men det har blitt mange – seks strihårede vorstehhunder, ca femten pointere, en engelsk setter og fire korthårede vorstehhunder.

Jeg visste ikke mye om hundesport og jakt da jeg kjøpte sv Gun. Men jeg leste tysk brukshundlitteratur og noe av det første jeg kom over var Carl Tabels oppskrift for lydighetsapport, som jeg fant å ville følge. Og Gun tok læring og etterpå apporterte hun alt jeg ba om, et nøkkelknippe, pipa mi mv og ble en god hjelper på jakt.

Alle mine hunder - fra den første sv Gun til og med P Eraaks O Lovinda – lærte apport i samsvar med Carl Tabels oppskrift for lydighetsapport, slik denne er beskrevet i NVKs Brukerhåndbok og på sidene mine - www.eraaks.com.
Opplæringen skjedde når hundene var mellom ett og to år gamle, som regel påbegynt i mai, etter at skisesongen var over. 3 til 5 min om dagen, 3 til 5 dager i uken og jeg visste at jeg da ville være i rute, med ferdig opplærte hunder i slutten av juli.

Jeg har oppnådd ca 80 jaktprøvepremier og mange i VK. Alle på høyfjellsprøver. Bare to ganger har jeg opplevd at hundene mine har nektet å apportere. Knutshø syd, svært mange fuglesituasjoner. Dommerne hadde med en apportrype. Da det ble Likkos Caris tur, var apportrypa å anse som en ynkelig rest av det den en gang var. Cari nektet – og det forsto jeg. Så nektet Likkos Lola en gang å apportere (etter felling), uten at jeg kunne se noen grunn til det, men måtte akseptere det, fordi dyr av og til kan opptre på uforklarlig vis.

For ”fire hunder siden” siden endret jeg praksis. Jeg har lenge vært fasinert av den lærevillighet valper mellom 7 og 16 uker viser og fant ut at jeg ville flytte apportopplæringen til denne periode. Kv Bergvolds Era ble den første som ble utsatt for dette.

Gjennom å bruke innkallingssignal (plystring eller apellfløyte) som matsignal fester dette seg, med 100% lydighet til følge, fra et tidlig tidspunkt. Jeg holdt øye med Era for å finne om det var noen gjenstand hun var spesielt opptatt av og oppdaget at hun gjerne gikk og bar på en gul krokett kule. Era var da tre mnd gammel. Jeg bant henne til en stolpe, la kula 15 m foran henne, satte henne ned, sto selv urørlig og ladet henne opp, så et kort ja. Era som et lyn frem til kula og tok den opp, så innkallingssignal, jeg ned på kne, hun kom rett inn og jeg fikk kula i hånden. Dette var begynnelsen og så gikk fortsettelsen lett. Kv Eraaks Lola skulle lære apport på omtrent samme alder. Jeg gikk i kjelleren for å finne apportbukken, kom til å sparke til en tom ølflaske som trillet bortover gulvet, Lola som et lyn bort og hentet ølflaska og kom med den. Deretter ut på plenen og samme prosedyre som beskrevet over. Fortsettelsen ble også her lett, men vi sluttet å apportere flasker! Med de to siste hundene jeg har hatt, har jeg gått rett til apportbukk. Denne er laget av tre, firkantet i begge ender og tynn i midten. Jeg taper fast to rypevinger til denne, men slik at de ikke blokkerer gripeområdet. En tre mnd gammel valp blir normalt fasinert når den får lukte på bukken og vil forsøke å få tak i den når jeg høyt og lavt vifter med den. For å få grep må hunden bite på midten og korrekt grep innøves fra første stund. Når hunden har lært å ta apportbukken, følges samme prosedyre som nevnt over. Kv Eraaks Baron er nå snart 5 mnd gammel. Når vi er ute på tur, har jeg med to apportbukker, fortsatt tapet med fuglevinger. På egnet sted i skogen, setter jeg Baron ned, løs, kommanderer rolig, går frem og legger ut begge apportgjenstandene, for tiden ca 50 m fremme, så tilbake til Baron, stivner og står urørlig ved siden av han et par minutter før apportkommando gis. Han apporterer i stor fart, først den ene og så den andre, med avlevering til ”førers hånd”. Deretter får han en liten neve med hundeforpellets som belønning. Jeg velger oversiktlig terreng. Baron ser hvor jeg legger ut objektene. Vitsen er at han alltid skal finne – apportsøket utvikles senere.
Verken Bergvolds Era eller Eraaks Lola, som begge har fått mange VK-premier, har noen gang nektet å apportere kald eller varm rype.

Apportkravet i VK ble innført mens Thorstein Øhren var styreleder i FKF. Kravet har stått uendret i mange år. Om noe, har praksis utviklet seg slik at det har blitt lettere å finne den rypa som legges ut – i nærområdet foran hunden, ofte plassert synlig, mellom kl 11 og kl 1. Jeg tror de fleste brukshundfolk vil være enig i at apport, slik det i dag skjer i VK, på opptint kald fugl, er den enklest tenkelige obedience-øvelse. Den har ingen ting med nedarvede egenskaper å gjøre og har nesten ingen ting med praktiske jaktferdigheter å gjøre.

I flere nettfora føres det intense diskusjoner – hva er best, tvangsapport eller lystapport. Flere innlegg tar til orde for at tvangsapport er den eneste sikre vei. Jeg kan ikke huske å ha sett noen beskrivelse av tvangsapport, men har hørt om klesklypeteknikk og andre grep, som skal påføre hunden slik smerte, at den åpner kjeften slik at apportobjektet kan plasseres. Det sies også at hunden først må brytes ned mentalt for så å bygges opp igjen. For meg virker det som om den riktigste betegnelsen på tvangsapport er dyremishandling.
Sentralt for tidlig læring av apport vil være lydighet på innkalling. Jeg skulle ønske at oppdrettere, fra valpene begynner å få tilleggsfor, innøvet innkallingssignal ved å gi en rekke korte plystresignaler i forbindelse med mating Da vil grunnlaget legges for en ryggmargsrefleks når det gjelder innkalling. Kfr. www.eraaks.com – artikkelen: Et gladere hundeliv.

Apportsøk utvikles over tid. På hytta har jeg fire mål inngjerdet tomt med mange trær og mange buskvekster. Normalt har jeg tre hunder. To står i hundegården, den tredje tas ut og settes ned løs utenfor hundegården. Tre apportgjenstander (av tre med påtapede rype eller skogsfuglvinger) legges ut, med innbyrdes avstand, inntil 70 m foran hunden (det praktiske arbeidsområdet for apport under jakt). Jeg går tilbake til hunden, står urørlig ved siden av den og lader den opp før søk-apportordre gis. Utleggingen skjer med progresjon i vanskelighetsgrad, men slik at hunden alltid finner objektene. Hunden settes ned mellom hver apport. Når alle tre er hentet og korrekt avlevert, gis hunden noen få hundeforpellets. To hunder i hundegården har vært vitner og er maksimalt motivert for i tur og orden å gjennomføre det samme. Når alle er ferdige, settes de ned, jeg kaster en neve med hundeforpellets opp i luften og de konkurrerer om å få plukket opp flest mulig.

Jeg bruker tre objekter for å lære hunden at den skal fortsette å apportere så lenge jeg gir apportkommando. Baktanken er delvis at flere apporter kan være nødvendig ved jakt. I VK-finaler feller skytterne av og til flere ryper, noe som kan sette hunden på en ekstra prøve. I båndtvangstiden gjennomfører jeg slike apportøvelser en til to ganger i uken, på tomta eller i egnet utmark. Hundene blir vant til at de alltid skal finne og vil etter hvert utvikle apportsøk slik at de alltid finner.

Eraaks Lola har gjennom flere år rapportert og har i høst utviklet dette nesten til fullkommenhet; like fascinerende hver gang – hun kommer helt inn til meg, ser på meg, snur og følger direkte linje dit hun har fuglen, underveis sakner hun på farten, ser seg tilbake, over skulderen for å konstatere at jeg følger med, så stand og som regel klok oppførsel. Jeg ser dette som en direkte følge av den oppmuntring jeg alltid har gitt, når hun har brakt objekter til meg – fellhorn av elg, kraniet av en reinskalv, en halvråtten ravn o.s.v. Jeg ser rapporteringen som en følge av det nære samarbeid vi har utviklet gjennom apporteringen. Nå er Baron i gang på samme måte. Når jeg ser han plukker opp gjenstander – en plastflaske, knokkelrester etc. – går jeg ned på kne som et signal til at han skal komme inn og avlevere. Dette har Baron og jeg kommet godt i gang med og forventningene til fortsettelsen er store -. Hund er gøy!