Likkos Cari var min store hund, nr. 2 i NM høyfjell, årets pointer i 1989, NSUCH m.v. Så skulle jeg velge avlspartner – valget falt på Sølenklettens Djuk. Dette ga nøyaktig samme blod både på fars- og morssiden. ”Nå synes jeg at du er dristig”; sa Bjørn Plassgård. Jeg stolte imidlertid på de erfaringer Sturla Bendiksen og jeg hadde hatt ved utnyttelse av Trollhaugenblodet i tidligere avl. Fintelling i generasjonene bak Sasja viste at Trollhaugens Kim forekom 16 ganger.

Som vedlagte bilde viser, ble Sasja en sterkbygget, nesten helhvit tispe med solid benstamme. Hun hadde også et sterkt og særs robust gemytt. I forbindelse med Fellesutstillingen skulle årets vakreste pointer kåres. Konkurransen var populær med tilstrømming av ivrige pointereiere fra hele Sør-Norge. Bedømmelsen munnet ut i at Sasja ble utnevnt til Årets Vakreste Pointer.

Sasja ble startet en gang i UK. Flatt og oversiktlig terreng, med et lite blautmyrområde et stykke frem i terrenget. Sasja forsynte seg av terrenget slik en pointer skal gjøre. Ved blautmyrområdet kastet hun seg til en stilfull høyreist stand. Jeg stoppet opp 20 m bak henne og sa et lavt ja. Det var som å slippe en sprettert, rett inn i et stort rypekull. Jeg blåste i trillefløyta og Sasja skled frem med låste ben, så spruten sto, til komplett ro. En selvfølgelig 1.UK og dommeren (Egil Finstad) repliserte: ”Da jeg så åssen den hunden tok i vei, var jeg villig til å vedde hva som helst på at det ikke fantes den ting i verden som kunne stoppe den”.

Året etter, på tidligprøven til NFFK, skulle hun debutere i AK og var påmeldt på søndag. Jeg skulle starte i VK på fredag med Cari. En yngre kar, i bekjentskapskretsen, hadde uttrykt stor interesse for den hobby jeg dyrket med så stor intensitet. Han spurte og grov så lenge at jeg til sist ba han bli med til Kongsvold for å se hvordan det foregikk. Vi møtte tidlig til oppropet på fredag og Robert bekreftet at det var plass i AK. Jeg meldte da på Sasja med gjesten som fører. Jeg ba han om å fortelle dommerne at han var nybegynner. Så måtte jeg instruere han: ”Når du ser at hunden stopper og peker betyr det at den har stand og at det ligger fugl foran. Da går du frem bak hunden og sier ja. Da vil hunden gå frem og skremme fuglen opp. Da må du rope sitt o.s.v.”

Etter en lang og begivenhetsrik dag i VK kom jeg ned til Kongsvold hvor jeg fant føreren og Sasja utenfor på tunet. På spørsmålet om hvordan det hadde gått blir svaret:” Jeg tror det gikk ganske bra – de sier at Sasja fikk første AK med innstilling til ærespremie”. Han som førte hunden hadde altså aldri vært på jakt eller noen gang tidligere vært på jaktprøve -.