Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt
DEN GANG DA

1963 – første jobb etter avsluttet utdannelse, bodde i liten leilighet i annen etasje i en villa på Jar, i Bærum. Tone var gravid med vår første og var nærmest konstant ”sjøsyk” og var for lukter. Verten, Erik Stai, første nordmann som hoppet over 2 m i høyde med saksestil, var intens og pertentlig rottweilermann med to hannhunder i største format.

Som ivrig piperøyker ble jeg forvist fra leiligheten og tilbrakte daglig timer sammen med rottweilerne og pipa mi i en fluktstol på trappa. Følgen var at hundeinteressen våknet på alvor.

Erik og jeg drøftet rasevalg, var innom mellom - schnauser, men kom fort fram til at strihåret vorstehhund måtte være det riktige. De teoretiske studier ble raskt innledet - ein Madchen fur alles – viltoppsynsmennenes hund. Den kunne til og med læres opp til skarphet overfor mennesker! Tyskkunnskapene var tilstrekkelig til at det gikk å stave seg gjennom tysk brukshundlitteratur – Hegendorf – Der Gebrauchshund etc. Iveren økte og det samme gjorde ønsket om å skaffe seg hund.

Etter hvert hadde vi flyttet til blokkleilighet i Eiksmarka, barn nr. 2 var ankommet. Med to bleieunger og panisk redsel for hund hos ektefellen lå jeg imidlertid tynt an med mine ønsker om hund.

Vi menn hadde det enklere før – en vakker dag kom jeg hjem med en åtte uker gammel strihårvalp på armen og kunne fortelle at nå hadde vi fått oss hund. Det tok sin tid før det gikk seg til slik at idyllen igjen kunne senke seg i det unge hjem-. Men Gun, kjøpt av Jon Hoem, var nå på plass.

Nå var det å stå opp grytidlig, ut med valpen for å få den sliten før jeg dro på jobb, Tone lot seg overtale til korte turer med valpen fortøyd til barnevogn eller spark midtdags, så nye intense økter på kvelden. Den vokste til, ble unghund og opplæring skjedde basert på mine studier av tysk litteratur. Apport opplæringen gikk med liv og lyst – det ble en selvfølge at den hentet det jeg ba om, pipa mi , et nøkkelknippe osv.

Så ble det flytting til Hønefoss og mange vandringer i skogen med Gun. Det var god fuglebestand og det ble mange opplevelser. Gun reiste fuglen mot meg – mange ganger slik at jeg nesten kunne fanget dem med hendene. Jeg forsto ikke så mye den gang – i dag ville jeg kunne forgylle en slik jaktmedhjelper.

Prioriteringen omkring medlemsmøtene ble høy. Barnevakt ble skaffet slik at vi kom oss til møtene på kafe Engebret – første onsdagen i hver måned. Der møtte vi mange likesinnede og det var vel egentlig oppsiktsvekkende at de fleste av oss kom i par. Vi møtte de eldste i klubben. Arne Tjomsland, stor og før, som ustanselig minnet om at vi måtte ha rovdyrskarpe hunder, helst stå opp kl 0300 for kattedreping. Han hadde en hund som i relativt ung alder hadde rekorden med 33 katter på samvittigheten. Geggen var selvsagt der med sin store iver og rasekunnskap, pratet på inn- og utpust og var en miljøfaktor av rang. Og selvsagt Babs og Hans Borchgrevink – Babs med et våkent øye for alle nye medlemmer – hun ønsket dem velkommen og hjalp dem til rette med kontakt med likesinnede. Formann Hans – Tyri-Hans – kallet, med sin frodighet og lune humor og sine mange jaktprøvepremier. Eugen Haaning, Jan Fjeldberg, Iver Grefsen, Eivind Skeie, Sverre Pettersen, Knut Bakken med sine nesten hvite korthår, Nickelsen, Ottar Hermansen og datteren Bente ( nå Bente Holm, som ble født inn i klubben og som er der ennå). Videre Rudolf Jacobsen, Monica Jonsson (nå Ullmann), Knut Fonsgaard, Helge Amundsen, Bjørn Stang og selvsagt Arne Toft-Pedersen. Randi Schulze bør nevnes, som på tidlig tidspunkt begynte å tukte gubbene i klubben med sin premier. Og hundene – Tina, Siv, Fant, Finni, Scott, Frigga , Cado, Bjanka, Cuno, Birko osv. Forhåpentligvis lever det flere som husker disse hundene og mange flere.

Vi unge var nesten fanatikere. Våre jaktlige ferdigheter kunne vel være så som så, men snakk om vorstehhunder og vi var straks der med våre sterke synspunkter. Foraktfullt snakket vi om jegere som ikke hadde bedre vett enn å holde seg med engelske fartsfantomer. Rovdyrskarpe hunder som mestret arbeidet etter skuddet var tingen. Med skrekkblandet beundring fortalte vi hverandre om strihåren på Hønefosskanten som hadde angrepet en hest. Mange av hundene våre var store og stridbare – en ubetenksom eier av en strihåret hannhund forlot utstillingsringen med hender, som blodet rant av, fordi han hadde vært ubetenksom og brukt for tynt koppel. Lidenskapelige diskusjoner, som nesten utløste slåsskamper, skjedde når praten kom inn på kombinerthunder kontra høyfjellshunder.

Noen av oss begynte å gå på høyfjellsprøver og konkurrerte med de engelske. Vi var ikke særlig velkomne – halekuperte fuglehunder blant engelske aristokrater ! Dommerne hevdet at fart og stil ikke lot seg bedømme – vi hadde handicap allerede før hundene våre ble sluppet. Men vi ga ikke opp – jeg skjemtes over at det var nødvendig med ti starter med min strihår i Kongsvold- terrengene før 1.AK var et faktum.

Noen av oss skaffet oss engelsk hund for å få inspirert våre kontinentale til intensitet og større format. Selv kjøpte jeg impulsivt en liten helsort pointermynde av en vakker svensk kvinne. Arne Toft-Pedersen hadde strihår unghund – vi ble enige om å sørge for at disse to unghundene skulle få tilstrekkelig treningsinput. På vårvinteren reiste vi sammen til fjells, nesten samtlige week-ender fra midten av februar til og med første helg i mai. Arne dokumenterte høye krav til fart og intensitet hos sin hund. Det var lemen-år med enorme mengder av småkrypene. Vi spiste frokost, utenfor vinduet var det en liten snøflekk, jeg bestemte meg for å telle hvor mange lemen som passerte snøflekken på den tiden det tok meg å spise en brødskive. Jeg spiser fort, men opptellingen munnet ut i 17 stk. lemen ! Veiene i området var så sleipe av døde lemen, at flere overveide bruk av kjetting.

På første medlemsmøte jeg besøkte i Pointerklubben, oppdaget jeg mange kjente fra Vorstehhundklubben. De hadde også innlatt seg på engelske fristelser. En periode var det nært samarbeid mellom NPK og NVK, felles medlemsmøter og felles julefester - de siste gikk det frasagn om. Intense sosiale øvelser, avsluttet med nach-spiel til den lyse morgen.

De fleste av oss la stor vekt på å skolere vorstehhundene våre til apportarbeid. Ved sporapport var det et krav at hundene skulle arbeide spornøye med kanin som apportobjekt. Dette krevde trening og – til tross for de tyske aner – var det ikke enkelt å få hundene til å arbeide spornøye med nesen i bakken. Vi kjøpte levende kaniner, dro til et stille sted i skogen, avlivet kaninen med et karateslag i nakken og skar litt i den så interessante safter kunne renne ut. Så var det å få hunden til å arbeide i langsomt tempo med nesen i nærkontakt med sporet. Det vi dokumenterte var sannsynligvis en durabelig feilvurdering av hundenes luktkapasitet. Et slikt kaninspor var sannsynligvis en veritabel luktgate for en hundenese.

Diskusjonene om høyfjellshunder eller kombinerthunder var i alle år en plage i vorstehhundmiljøet. Når diskusjonene kom i gang, virket det som om deltakerne skrudde av ”mottakerne” sine for, med stort engasjement, å fremføre sine følelsesmessige argumenter. Jeg fant disse diskusjonene uinteressante bla fordi jeg mente, og også at det kunne dokumenteres at de beste høyfjellshundene var de beste i apportøvelsene, hvis de fikk den nødvendige opplæring. Heldigvis er slike diskusjoner nå en saga blott. NVKs arbeid for å få utviklet og, på demokratisk vis, få besluttet sine tiårs avlsplaner, har hatt helt vesentlig betydning for å skape ro i klubben.

Dagens situasjon blant fuglehundeiere er preget av langt mindre rasefanatisme. Mange forsøker seg med flere raser. Vi ser at hva fuglehunder blir til, i langt høyere grad avhenger av eier, enn av rase. I økende grad ser vi utover fra våre klubbaktiviteter og blir opptatt av de trusler det omkringliggende samfunn og de urbane politikere representerer. Vi har hevet blikket og innser at vi som dyrker jakten, hundesporten og livet i naturen må forene oss og medvirke til å skape en så sterk interesseorganisasjon at vi kan få fortsette med våre aktiviteter. I denne sammenheng er etableringen av en Jakthunddivisjon, som inkluderer alle jegere i Norge, som anvender hunder i forbindelse med sin jaktutøvelse, særdeles interessant.

Jeg står i gjeld til Norsk Vorstehhundklubb, som har medvirket til at jeg gjennom 45 år ha fått ha et intenst liv med mange fuglehunder og at jeg med disse har fått oppleve et særdeles rikt friluftsliv.

Jeg vil få ønske klubben et langt og lykkelig liv i fortsettelsen !

Med vennlig hilsen

Kåre Lotsberg

Til toppen!
 
Norsk versjon English version