(Skrevet på oppfordring).
Mange ganger får en veteran spørsmålet
om hvordan fuglehundene har utviklet seg. Jeg forsøker
å unngå å svare på spørsmålet
– i første rekke fordi øynene som ser
forandrer seg. Dessuten blir det synsing ut fra de individer
som en på noe tilfeldig vis har hatt nærkontakt
med. Etter ca tretti år med tre til fire høstprøver
i Kongsvold-terrengene skulle en kanskje vente at det var
mulig å komme med sterke synspunkter på hvordan
hundene har utviklet seg. Sterke synspunkter har jeg ikke,
men vil likevel komme med noen generelle synspunkter vedr.
utviklingen av pointerne ut fra min personlige synsing.
For noen dager siden kikket jeg på bildene av de første
pointerne jeg hadde – og ble overrasket over størrelsen,
de kraftige benstammene og den utstråling av vitalitet
og kraft som bildene viste. Det kan ikke være tvil om
at vi har fått vesentlig mindre og spinklere hunder.
Dette er sikkert et gjennomgående trekk hos alle fuglehundrasene
og kan henge sammen med at spinklere og lettere hunder anses
for nødvendig for å lykkes i de ekstreme VK-konkurranser.
Jeg tror dette er et galt utgangspunkt og at vi nå utvikler
hunder som har mindre utholdenhet og styrke.
For noen få år siden reiste jeg fra prøvested
til prøvested i Frankrike for å være tilskuer
ved fuglehundprøver. Det deltok pointere fra de forskjellige
land i sentral-Europa, bl.a. i en prøveform med ekstreme
krav til fart, intensitet og format. Jeg ble overrasket over
å se at pointerne, nesten uten unntak, samsvarte med
det gamle danske ideal – store rød/hvite hunder,
rektangulære, kraftige og med meget gode lemmevinkler.
På våre utstillinger vises det frem pointere
av tilstrekkelig størrelse og med glimrende eksteriør.
NPK har muligheten til å gjenreise den klassiske pointer
hvis klubben ønsker det, men da må det legges
vekt på dette i avlsarbeidet.
Pointeren – fuglehunden par excellence – utmerket
seg tidligere med intens galoppaksjon, systematisk reviering,
intense stilfulle stander og særdeles djerv reising.
De naturlige anlegg var så sterke at pointerne i mange
tilfeller var nesten selvlærte og det som var lært
det festet seg. Djervhet og viltbegjær er særdeles
viktig, særlig fordi hunder, som har det, er vesentlig
lettere å lære opp. Det kan ikke sterkt nok understrekes
hvor viktig djervhet i fugl er.
Hvordan står det til med disse viktige egenskaper i
dag ? Mitt inntrykk er at mange av de klassiske egenskaper
er i ferd med å gå tapt. Oftere og oftere hører
en pointere omtalt som springere med lite jaktvett. Ikke bare
har hundene blitt svakere fysisk de har også blitt svakere
psykisk. Vi må vel være ærlige nok til å
innrømme at vi for ofte ser for små, spinkle
og veke pointere.
Fremover vil det være viktig at det finnes pointeroppdrettere
som anlegger langtidsperspektiv på sitt oppdrett med
klare avlsmålsetninger for å gjenreise pointeren
som en fantastisk fuglehund, velegnet som jakthund både
på fjellet og i skogen og med den tradisjonelle robusthet
og djervhet. Mitt inntrykk er at NPK har mange ildsjeler blant
sine oppdrettere. Kanskje burde klubben på mer systematisk
vis enes om de ønskede avlsforutsetninger.
NVK har på demokratisk vis forenet medlemmene i synet
på hvordan vorstehhundene bør være. Dette
er omsatt i avlsplaner som gjelder for perioder på 10
år. Andre 10-årsplan går mot sin avslutning
og den neste er under forberedelse. På lignende vis
har NBK klargjort sine avlsmålsetninger. Begge klubber
binder avlsmålene opp mot de fakta som registreres ved
jaktprøvene med hovedvekt på UK og AK registreringene.
Disse to klubbene legger til grunn faktabaserte opplysninger
om hvordan jaktlyst, viltfinnerevne og andre viktige forhold
har utviklet seg over tid.
Jeg har lenge drømt om at raseklubbenes avlsråd
skulle komme ut av sine ”trikkespor” og praktisere
samarbeid med maksimal nyttiggjøring av moderne avlsteori,
med registrering av faktabaserte opplysninger om hvordan rasene
utvikler seg over tid.
Da ville veteranene slippe å begå mer eller mindre
velfunderte funderinger, men stå fritt til følelsesmessig
synsing om hvilke fantastiske hunder det var før i
tiden-.
Vennlig hilsen
Kåre Lotsberg
|
