Kjell Duedal har bedt meg skrive litt om innblandingen av
italienske hunder i Eraaks-oppdrettet. Egentlig representerer
dette et fremmedelement idet hovedtanken var å ha konsoliderte
tispelinjer (linjeavlbasert) med hovedvekt på Trollhaugenblodet.
Mange og lange telefonsamtaler har det i årenes løp
vært med Sturla Bendiksen omkring Trollhaugenblodet
og bruken av det.
Fra Sturla kjøpte jeg først Likkos Cari (Piaættas
Pio/Skogstjernas Kala). Dette er kanskje den beste pointer
jeg har hatt, fremragende både i skogen og på
fjellet, rapportør. Noe senere kjøpte jeg Likkos
Lola (Urlo del Vento/Skogstjernas Kala). Lola ble også
en god hund med en en rekke premier fra høyfjell. En
rød/hvit kraftig tispe, robust og sterk mentalt. Både
Cari og Lola utmerket seg med særdeles stor djervhet
i fugl. Jo større djervhet desto lettere går
opplæringen.
Urlo del Vento ble av Jens Finstad innkjøpt fra Sverige.
Urlo var ikke vakker, men nedarvet gode jakthunder med gjennomgående
godt eksteriør. En periode kunne en få inntrykk
av at de fleste unge jaktprøvepremierte pointere i
Norge var etter Urlo. Eieren av del Vento kennelen Georgi
Guberti er veterinær og driver stort – opp til
150 pointere om gangen. Han søker å oppdrette
hunder med kraftig fysikk, ”utrettelig ” galoppevne
og stort viltbegjær. For å få dette til
har han kombinert ledende blodslinjer fra flere land på
kontinentet.
Jeg greide ikke å slippe tanken på hvor interessant
det ville være å forsøke linjeavl mot del
Vento. Det som kunne gjøre dette mulig var at Jens
Finstad disponerte frossen sæd etter Ardito del Vento,
etter at Bjørn Plassgård og han hadde vært
i Italia og sett hunden.
Stamtavle ble tegnet og, med en italiener til hjelp, brev
skrevet til Guberti for å høre om han hadde meninger
om en slik kombinasjon. Selv et høflig brev forble
ubesvart. En italiensk bok om pointere ble studert etter fattig
evne og opptelling skjedde over hvor mange berømtheter
det lå i stamtavlen. Olimpia del Vento og Clastidium
Islo inngikk en rekke ganger på begge sider. Flere andre
kunne også vært nevnt, men det vil vel føre
for langt.
Jeg har avlet pointere etter bokstavene i etternavnet mitt.
28. august 1994 ble E-kullet født, 8 valper etter Ardito
del Vento og Likkos Lola, herav 6 tisper. Halvparten av valpene
var sort/hvite. Dette er vel i særklasse det beste kullet
jeg har hatt. En fikk tarmslyng og døde i ung alder.
De fleste andre fikk tidlig VK-status . Den beste i kullet
var nok Effie Marconi, mange som så henne da hun var
på topp, vil nok fortsatt huske henne. Skulle en forsøke
med generalisering, var det lettførte hunder, med stor
utholdenhet og galoppevne, djerve i fugl og dermed lette å
få i orden.
Effie Marconi har hatt to kull med Lotus som har gitt hunder
med mange jaktprøvepremier. Førere som evner
med ”musikalitet” å gjennomføre intelligent
flokklederskap har normalt fått mye ut av disse hundene.
(Jeg sammenligner evnen til å kultivere fuglehunder
med det å være musikalsk – noen får
det til, for andre er det nesten håpløst). Brutale
og umusikalske eiere kan fort ødelegge disse hundene.
Eraaks Effie Marconi fikk 4 x 1. UK (hvorav tre ble opnådd
tre dager etter hverandre).Hennes datter - Eraaks Lola, som
fetter Lars Norderhus også eier, har 4 x 1. UK ( i tillegg
2 x 1. AK og 3x1.VK). Lola er i skrivende stund inseminert
med frossen sæd etter Urlo del Vento, som er hennes
oldefar. Spenningen er stor -.
Min venn Jerker Svensson, Jønkøping, besluttet
– etter å ha sett Likkos Cari og Likkos Lola at
han gjerne ville ha ”maken”. Han kjøpte
Likkos Connie av Sturla Bendiksen. Connie var etter en sønn
av Piaættas Pio og Skogstjernas Kala. Connie levde opp
til forventningene, SUCH med mange jaktprøvepremier.
Connie ble inseminert med sæd fra Ardito del Vento,
men Jerker hadde vanskeligheter med å få plassert
valpene. Svenskene hadde fått for seg at det kunne bli
hunder som halset – etter erfaringene med Laredo del
Vento. De hundene som ble fulgt opp viste de samme takter
som slekten i Norge – så vidt vites er det ingen,
verken i Norge eller Sverige, som har hatt tendens til halsing.
Senere brukte Jerker Eraaks Ento ( Ardito del Vento/Likkos
Lola). Avkommet der har jeg ikke kunnet følge. Jerker
meldte at en av dem, som han selv hadde, hørte hjemme
på fjellet og ikke i svensk lavland. Tors Evita ble
så overtatt av Ingun Raastad og Lars og jeg kunne følge
Evita under jakt og trening. Evita forble upremiert –
hennes frie liv i Sverige hadde ført til at hun var
vanskelig å tøyle. Men vi var ikke i tvil om
at hun var en overskuddshund med store evner. Fristelsen til
et eksperimentkull ble stor. Ingun la ned et stor arbeid i
gransking av stamtavler. Vi ønsket å gå
tilbake og å få inn betydelig mengde av Trollhaugen-blod.
Heimnutens Heike ble valgt og et kull, som pr. dato synes
å være svært lovende, ble født.
I den senere tid har jeg av avlsekspertisen blitt fortalt
at min tankegang om konsoliderte tispelinjer og linjeavl er
håpløst gammeldags. Jeg hører på
det ekspertene sier, men er ikke overbevisst om at de har
rett. Den beste tispen jeg har avlet - Eraaks Sasja (Sølenklettens
Djuk/Likkos Cari) hadde Trollhaugens Kim 17 ganger i stamtavlen.
Som oppdretter har de mange timene ved skrivebordet med gransking
av stamtavler og resultater vært interessante og det
har vært mulig å innbille seg at de har hatt betydning.
Men kanskje er det heller slik at blind høne også
har kunnet finne gullkorn ?
|