Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt
DET ITALIENSKE INNSLAGET

 

Kjell Duedal har bedt meg skrive litt om innblandingen av italienske hunder i Eraaks-oppdrettet. Egentlig representerer dette et fremmedelement idet hovedtanken var å ha konsoliderte tispelinjer (linjeavlbasert) med hovedvekt på Trollhaugenblodet. Mange og lange telefonsamtaler har det i årenes løp vært med Sturla Bendiksen omkring Trollhaugenblodet og bruken av det.

Fra Sturla kjøpte jeg først Likkos Cari (Piaættas Pio/Skogstjernas Kala). Dette er kanskje den beste pointer jeg har hatt, fremragende både i skogen og på fjellet, rapportør. Noe senere kjøpte jeg Likkos Lola (Urlo del Vento/Skogstjernas Kala). Lola ble også en god hund med en en rekke premier fra høyfjell. En rød/hvit kraftig tispe, robust og sterk mentalt. Både Cari og Lola utmerket seg med særdeles stor djervhet i fugl. Jo større djervhet desto lettere går opplæringen.

Urlo del Vento ble av Jens Finstad innkjøpt fra Sverige. Urlo var ikke vakker, men nedarvet gode jakthunder med gjennomgående godt eksteriør. En periode kunne en få inntrykk av at de fleste unge jaktprøvepremierte pointere i Norge var etter Urlo. Eieren av del Vento kennelen Georgi Guberti er veterinær og driver stort – opp til 150 pointere om gangen. Han søker å oppdrette hunder med kraftig fysikk, ”utrettelig ” galoppevne og stort viltbegjær. For å få dette til har han kombinert ledende blodslinjer fra flere land på kontinentet.

Jeg greide ikke å slippe tanken på hvor interessant det ville være å forsøke linjeavl mot del Vento. Det som kunne gjøre dette mulig var at Jens Finstad disponerte frossen sæd etter Ardito del Vento, etter at Bjørn Plassgård og han hadde vært i Italia og sett hunden.

Stamtavle ble tegnet og, med en italiener til hjelp, brev skrevet til Guberti for å høre om han hadde meninger om en slik kombinasjon. Selv et høflig brev forble ubesvart. En italiensk bok om pointere ble studert etter fattig evne og opptelling skjedde over hvor mange berømtheter det lå i stamtavlen. Olimpia del Vento og Clastidium Islo inngikk en rekke ganger på begge sider. Flere andre kunne også vært nevnt, men det vil vel føre for langt.

Jeg har avlet pointere etter bokstavene i etternavnet mitt. 28. august 1994 ble E-kullet født, 8 valper etter Ardito del Vento og Likkos Lola, herav 6 tisper. Halvparten av valpene var sort/hvite. Dette er vel i særklasse det beste kullet jeg har hatt. En fikk tarmslyng og døde i ung alder. De fleste andre fikk tidlig VK-status . Den beste i kullet var nok Effie Marconi, mange som så henne da hun var på topp, vil nok fortsatt huske henne. Skulle en forsøke med generalisering, var det lettførte hunder, med stor utholdenhet og galoppevne, djerve i fugl og dermed lette å få i orden.

Effie Marconi har hatt to kull med Lotus som har gitt hunder med mange jaktprøvepremier. Førere som evner med ”musikalitet” å gjennomføre intelligent flokklederskap har normalt fått mye ut av disse hundene. (Jeg sammenligner evnen til å kultivere fuglehunder med det å være musikalsk – noen får det til, for andre er det nesten håpløst). Brutale og umusikalske eiere kan fort ødelegge disse hundene.

Eraaks Effie Marconi fikk 4 x 1. UK (hvorav tre ble opnådd tre dager etter hverandre).Hennes datter - Eraaks Lola, som fetter Lars Norderhus også eier, har 4 x 1. UK ( i tillegg 2 x 1. AK og 3x1.VK). Lola er i skrivende stund inseminert med frossen sæd etter Urlo del Vento, som er hennes oldefar. Spenningen er stor -.

Min venn Jerker Svensson, Jønkøping, besluttet – etter å ha sett Likkos Cari og Likkos Lola at han gjerne ville ha ”maken”. Han kjøpte Likkos Connie av Sturla Bendiksen. Connie var etter en sønn av Piaættas Pio og Skogstjernas Kala. Connie levde opp til forventningene, SUCH med mange jaktprøvepremier. Connie ble inseminert med sæd fra Ardito del Vento, men Jerker hadde vanskeligheter med å få plassert valpene. Svenskene hadde fått for seg at det kunne bli hunder som halset – etter erfaringene med Laredo del Vento. De hundene som ble fulgt opp viste de samme takter som slekten i Norge – så vidt vites er det ingen, verken i Norge eller Sverige, som har hatt tendens til halsing.

Senere brukte Jerker Eraaks Ento ( Ardito del Vento/Likkos Lola). Avkommet der har jeg ikke kunnet følge. Jerker meldte at en av dem, som han selv hadde, hørte hjemme på fjellet og ikke i svensk lavland. Tors Evita ble så overtatt av Ingun Raastad og Lars og jeg kunne følge Evita under jakt og trening. Evita forble upremiert – hennes frie liv i Sverige hadde ført til at hun var vanskelig å tøyle. Men vi var ikke i tvil om at hun var en overskuddshund med store evner. Fristelsen til et eksperimentkull ble stor. Ingun la ned et stor arbeid i gransking av stamtavler. Vi ønsket å gå tilbake og å få inn betydelig mengde av Trollhaugen-blod. Heimnutens Heike ble valgt og et kull, som pr. dato synes å være svært lovende, ble født.

I den senere tid har jeg av avlsekspertisen blitt fortalt at min tankegang om konsoliderte tispelinjer og linjeavl er håpløst gammeldags. Jeg hører på det ekspertene sier, men er ikke overbevisst om at de har rett. Den beste tispen jeg har avlet - Eraaks Sasja (Sølenklettens Djuk/Likkos Cari) hadde Trollhaugens Kim 17 ganger i stamtavlen. Som oppdretter har de mange timene ved skrivebordet med gransking av stamtavler og resultater vært interessante og det har vært mulig å innbille seg at de har hatt betydning. Men kanskje er det heller slik at blind høne også har kunnet finne gullkorn ?

 

Til toppen!
 
Norsk versjon English version