KJL 211107
Kjære Tryggen !
Jeg er meget skuffet over ditt innlegg i Fuglehunden nr.
6 ! Det er en oppfordring til å gjenopplive holdninger
vi forlot en gang i forrige århundre.
Fuglehunder og jakt har vært intens hobby for meg i
45 år. Det har blitt mange hunder – seks strihårede
vorstehhunder, to korthårede vorstehhunder, ca 15 pointere
og en engelsk setter. De fleste av årene fra 1963 og
frem til i dag har jeg samtidig hatt individer fra de to kategorier
av fuglehunder.
I 1974 stilte jeg på Kongsvold og fikk 1.AK på
min strihårede vorstehhund Eraaks Cari – tidlig
slipp, hvitrimet, praktisk talt vindstille. Cari hadde trestjernes
fuglesituasjon, fant igjen den nyslåtte fuglen med like
overbevisende prestasjon en gang til. Thorstein Øhren
var ikke i tvil om premiegraden. Jeg startet aldri denne hunden
i VK fordi Fuglehunden hadde mange innlegg som gikk på
at vorstehhunder ikke var velkomne i det gode engelske selskap.
Så har vi hatt en utvikling hvor mange generasjoner
av tillitsvalgte har sørget for synkronisering av regelverket
slik at dette stort sett er felles for alle de åtte
stående fuglehundrasene. Uansett rase kan hver enkelt
hundeeier oppsøke den prøveform han ønsker,
i sammenheng med den jaktform han dyrker. Ser vi på
lokalmiljøene - er fellesskapet det sentrale - det
at man er jegere og glade i hunder og sporten. Det er ikke
slik at es-eiere bare omgås likesinnede eller at vorstehhundeiere
bare omgås andre kv- eller sv- eiere. Det felles miljøet,
som er utviklet, er meget positivt for sporten, for jakten
og for avlen.
Du grunngir ditt forslag med at å gjenopplive splittelsen
sannsynligvis vil gagne de enkelte raser og kanskje minske
presset på dagens jaktprøver. Jeg stiller meg
sterkt tvilende til begge utsagn.
Jeg har fulgt utviklingen av kv og sv i Norge i snart 45
år og mener å ha saklig grunnlag for å hevde
at utviklingen etter at det ble fellesskap har vært
udelt positiv. Uten å miste allsidigheten har vi fått
hunder som i økende grad har de ferdigheter som jakten
i Norge nødvendiggjør.
Egentlig reiser du spørsmålet om avl av de
kontinentale raser skal basere seg på de krav man stiller
til rasene i rasenes hjemland eller om rasene skal tilpasses
norske jaktforutsetninger.
Det er ellers en kjensgjerning at det i avlen av kv og sv
i høy grad anvendes individer og derved blodslinjer
fra utlandet hvor skillet mellom engelske og kontinentale
raser gjelder. Det er bemerkelsesverdig hvordan etterkommere
etter disse individene i de rette hender utmerker seg ved
de norske prøveformene.
En stor fordel hadde det vært om fuglehundeiere i større
grad skaffet seg erfaring fra flere raser. Min påstand
er at en vorstehhund som vokser opp i et ”engelsk miljø”
kan bli ”engelsk” i arbeidsformen – en engelsk
hund som vokser opp i et ”kontinentalt miljø”
kan bli ”kontinental”. Dette har jeg erfart som
et faktum i mitt hundehold. Samtlige av de pointere jeg har
hatt, har vært like lette å lære opp i apport
disiplinene som vorstehhundene og pointerne har vanligvis
også utviklet den samme grad av vannpasjon. Opplæring
i de tre apportdisiplinene har jeg gjennomført for
samtlige av mine hunder - jeg mener dette er helt nødvendig
for forsvarlig jaktutøvelse.
Det er mange myter ute og går -. En høyt profilert
es-eier påsto i en e-post til meg at engelske settere
har en fysisk utrustning som gjør dem til dårlige
svømmere. Jeg kommenterte ikke dette, men frydet meg
i mitt stille sinn ved tanken på at min engelske setter
(med standardriktig bygning !) er den beste og mest utrettelige
svømmer jeg har hatt blant mine hunder.
Jeg har nå to yngre hunder. En kv med særdeles
sterkt innslag av italiensk blod og en pointer med kombinasjon
av norsk og utenlandsk blod. Ved sin første start i
UK i Gåvålia, med god fuglebestand, fikk de på
det nærmeste identiske dommerkritikker. Kv Eraaks Lola
fikk 1.UK. P Eraaks Lovinda måtte nøye seg med
2.UK ”fordi hun ikke hadde vist reis og ro i samme situasjon”.
NVK er sannsynligvis den raseklubb som over tid har arbeidet
mest systematisk med avlsspørsmål. Forberedelse
av en tredje 10-årsplan er nå i gang. Går
jeg 45 år tilbake i tid var hovedproblemet for kv og,
særlig for sv, for liten jaktlyst. Dette er i dag dramatisk
forbedret også med positiv utvikling av gemyttene for
begge raser og allsidigheten dokumenteres løpende og
positivt ved deltakelse i alle prøveformer. (For mer
historie se, www.eraaks.com, Artikkelen : Avl av fuglehunder
– uformelle betraktninger). Din utsagn om at de kontinentale
rasene ikke har tjent på å inngå i fellesskapet,
vil jeg på det mest bestemte tilbakevise.
Så til din andre utsagn om at delingen av rasene i
to kategorier kan ”være med på å løse
problemene med overtegning og press på dagens jaktprøver”.
Jeg etterlyser den statistikk du legger til grunn for påstanden.
Og lurer på om du kortslutter tankegangen. Den etterspørsel
det i dag er etter startmuligheter i UK, AK og VK er fra eierne
av fuglehundene fra alle åtte raseklubbene. Det prøveprogram,
som i dag er tilgjengelig, er utviklet i fellesskap, gjennom
de felles organisasjonene vi har. Forestiller du deg at dagens
prøveprogram skal gjelde for de engelske rasene, slik
at eneste forandring blir at eierne av de kontinentale raser
skal utestenges og at disse så må utvikle egne
fellesorganisasjoner med utvikling av prøvetilbud som
skal komme i tillegg til dagens prøveprogram ? Den
samlede etterspørsel etter startmuligheter kan vel
ikke påregnes å gå ned ? Den alminnelige
oppfatningen er forøvrig at flaskehalsen for prøvearrangementer
er tilgangen på dommerkapasitet.
Jaktutøvelse i fremtiden vil sannsynligvis skje med
sterk økende motstand fra myndigheter og det omkringliggende
samfunn. Å gjennomføre jakten på en etisk
mest mulig tilfredsstillende måte vil bli vår
felles utfordring. Arbeidet etter skuddet vil i denne sammenheng
måtte få sterkt øket prioritet. Utenfor
vårt land legges det i økende grad vekt på
at også de engelske raser skal kunne yte tilfredsstillende
arbeid etter skuddet.
I vårt land ser vi at apportprøvene får
større og større popularitet og at de engelske
rasene i økende grad deltar og oppnår høye
premier. Myten om at dette er prøver spesielt egnet
for de kontinentale raser har avgått ved døden.
Det er sannsynlig at vi på et eller annet tidspunkt
vil møte krav fra FCI, formidlet gjennom NKK, om å
tilpasse vårt regelverk til det som er vanlig i alle
land ved å etablere et skille mellom de engelske og
de kontinentale raser.
Vi vil sikkert stå vesentlig sterkere ved å hevde
at vi vil gjennomføre jakt i Norge på en etisk
forsvarlig måte, bla ved at alle fuglehundrasene skal
være tilpasset de norske jaktformene og at fuglehundene
må dokumentere sine ferdigheter – både før
og etter skuddet - med avprøving innenfor et felles
regelverk.
Fellesskapet, miljøet og kulturen vi har utviklet
for vår fuglehundsektor er så verdifullt at vi
må kjempe med alle midler for å få beholde
det.
Med vennlig hilsen
Kåre Lotsberg
|
