Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt
TRYGGEN - TILSVAR TIL INNLEGG I FH

KJL 211107

Kjære Tryggen !

Jeg er meget skuffet over ditt innlegg i Fuglehunden nr. 6 ! Det er en oppfordring til å gjenopplive holdninger vi forlot en gang i forrige århundre.

Fuglehunder og jakt har vært intens hobby for meg i 45 år. Det har blitt mange hunder – seks strihårede vorstehhunder, to korthårede vorstehhunder, ca 15 pointere og en engelsk setter. De fleste av årene fra 1963 og frem til i dag har jeg samtidig hatt individer fra de to kategorier av fuglehunder.

I 1974 stilte jeg på Kongsvold og fikk 1.AK på min strihårede vorstehhund Eraaks Cari – tidlig slipp, hvitrimet, praktisk talt vindstille. Cari hadde trestjernes fuglesituasjon, fant igjen den nyslåtte fuglen med like overbevisende prestasjon en gang til. Thorstein Øhren var ikke i tvil om premiegraden. Jeg startet aldri denne hunden i VK fordi Fuglehunden hadde mange innlegg som gikk på at vorstehhunder ikke var velkomne i det gode engelske selskap.

Så har vi hatt en utvikling hvor mange generasjoner av tillitsvalgte har sørget for synkronisering av regelverket slik at dette stort sett er felles for alle de åtte stående fuglehundrasene. Uansett rase kan hver enkelt hundeeier oppsøke den prøveform han ønsker, i sammenheng med den jaktform han dyrker. Ser vi på lokalmiljøene - er fellesskapet det sentrale - det at man er jegere og glade i hunder og sporten. Det er ikke slik at es-eiere bare omgås likesinnede eller at vorstehhundeiere bare omgås andre kv- eller sv- eiere. Det felles miljøet, som er utviklet, er meget positivt for sporten, for jakten og for avlen.

Du grunngir ditt forslag med at å gjenopplive splittelsen sannsynligvis vil gagne de enkelte raser og kanskje minske presset på dagens jaktprøver. Jeg stiller meg sterkt tvilende til begge utsagn.

Jeg har fulgt utviklingen av kv og sv i Norge i snart 45 år og mener å ha saklig grunnlag for å hevde at utviklingen etter at det ble fellesskap har vært udelt positiv. Uten å miste allsidigheten har vi fått hunder som i økende grad har de ferdigheter som jakten i Norge nødvendiggjør.

Egentlig reiser du spørsmålet om avl av de kontinentale raser skal basere seg på de krav man stiller til rasene i rasenes hjemland eller om rasene skal tilpasses norske jaktforutsetninger.

Det er ellers en kjensgjerning at det i avlen av kv og sv i høy grad anvendes individer og derved blodslinjer fra utlandet hvor skillet mellom engelske og kontinentale raser gjelder. Det er bemerkelsesverdig hvordan etterkommere etter disse individene i de rette hender utmerker seg ved de norske prøveformene.

En stor fordel hadde det vært om fuglehundeiere i større grad skaffet seg erfaring fra flere raser. Min påstand er at en vorstehhund som vokser opp i et ”engelsk miljø” kan bli ”engelsk” i arbeidsformen – en engelsk hund som vokser opp i et ”kontinentalt miljø” kan bli ”kontinental”. Dette har jeg erfart som et faktum i mitt hundehold. Samtlige av de pointere jeg har hatt, har vært like lette å lære opp i apport disiplinene som vorstehhundene og pointerne har vanligvis også utviklet den samme grad av vannpasjon. Opplæring i de tre apportdisiplinene har jeg gjennomført for samtlige av mine hunder - jeg mener dette er helt nødvendig for forsvarlig jaktutøvelse.

Det er mange myter ute og går -. En høyt profilert es-eier påsto i en e-post til meg at engelske settere har en fysisk utrustning som gjør dem til dårlige svømmere. Jeg kommenterte ikke dette, men frydet meg i mitt stille sinn ved tanken på at min engelske setter (med standardriktig bygning !) er den beste og mest utrettelige svømmer jeg har hatt blant mine hunder.

Jeg har nå to yngre hunder. En kv med særdeles sterkt innslag av italiensk blod og en pointer med kombinasjon av norsk og utenlandsk blod. Ved sin første start i UK i Gåvålia, med god fuglebestand, fikk de på det nærmeste identiske dommerkritikker. Kv Eraaks Lola fikk 1.UK. P Eraaks Lovinda måtte nøye seg med 2.UK ”fordi hun ikke hadde vist reis og ro i samme situasjon”.

NVK er sannsynligvis den raseklubb som over tid har arbeidet mest systematisk med avlsspørsmål. Forberedelse av en tredje 10-årsplan er nå i gang. Går jeg 45 år tilbake i tid var hovedproblemet for kv og, særlig for sv, for liten jaktlyst. Dette er i dag dramatisk forbedret også med positiv utvikling av gemyttene for begge raser og allsidigheten dokumenteres løpende og positivt ved deltakelse i alle prøveformer. (For mer historie se, www.eraaks.com, Artikkelen : Avl av fuglehunder – uformelle betraktninger). Din utsagn om at de kontinentale rasene ikke har tjent på å inngå i fellesskapet, vil jeg på det mest bestemte tilbakevise.

Så til din andre utsagn om at delingen av rasene i to kategorier kan ”være med på å løse problemene med overtegning og press på dagens jaktprøver”. Jeg etterlyser den statistikk du legger til grunn for påstanden. Og lurer på om du kortslutter tankegangen. Den etterspørsel det i dag er etter startmuligheter i UK, AK og VK er fra eierne av fuglehundene fra alle åtte raseklubbene. Det prøveprogram, som i dag er tilgjengelig, er utviklet i fellesskap, gjennom de felles organisasjonene vi har. Forestiller du deg at dagens prøveprogram skal gjelde for de engelske rasene, slik at eneste forandring blir at eierne av de kontinentale raser skal utestenges og at disse så må utvikle egne fellesorganisasjoner med utvikling av prøvetilbud som skal komme i tillegg til dagens prøveprogram ? Den samlede etterspørsel etter startmuligheter kan vel ikke påregnes å gå ned ? Den alminnelige oppfatningen er forøvrig at flaskehalsen for prøvearrangementer er tilgangen på dommerkapasitet.

Jaktutøvelse i fremtiden vil sannsynligvis skje med sterk økende motstand fra myndigheter og det omkringliggende samfunn. Å gjennomføre jakten på en etisk mest mulig tilfredsstillende måte vil bli vår felles utfordring. Arbeidet etter skuddet vil i denne sammenheng måtte få sterkt øket prioritet. Utenfor vårt land legges det i økende grad vekt på at også de engelske raser skal kunne yte tilfredsstillende arbeid etter skuddet.

I vårt land ser vi at apportprøvene får større og større popularitet og at de engelske rasene i økende grad deltar og oppnår høye premier. Myten om at dette er prøver spesielt egnet for de kontinentale raser har avgått ved døden.

Det er sannsynlig at vi på et eller annet tidspunkt vil møte krav fra FCI, formidlet gjennom NKK, om å tilpasse vårt regelverk til det som er vanlig i alle land ved å etablere et skille mellom de engelske og de kontinentale raser.

Vi vil sikkert stå vesentlig sterkere ved å hevde at vi vil gjennomføre jakt i Norge på en etisk forsvarlig måte, bla ved at alle fuglehundrasene skal være tilpasset de norske jaktformene og at fuglehundene må dokumentere sine ferdigheter – både før og etter skuddet - med avprøving innenfor et felles regelverk.

Fellesskapet, miljøet og kulturen vi har utviklet for vår fuglehundsektor er så verdifullt at vi må kjempe med alle midler for å få beholde det.

Med vennlig hilsen

Kåre Lotsberg

 

Til toppen!
 
Norsk versjon English version