REFLEKSJONER
Det har blitt mange jaktprøvedager i fjellet i høst –
særlig i VK. Litt sjokkartet går det opp for en at en er en
av de eldste i sporten. Nesten 40 år er gått siden den første
fuglehunden ble anskaffet. Mange refleksjoner gjør seg gjeldende
hvis en slipper dem frem.
Var hundene bedre før ? Hadde tidligere storheter blant hundene holdt
mål i dagens konkurranse ? I likhet med det mange andre har konstatert,
innser en at spørsmålet ikke lar seg besvare. Øynene
som ser har endret seg. Viltbestanden varierer mye – i perioder med
dårlig bestand er det vanskeligere å se de gode. Innerst inne
føler en seg likevel overbevist om at tidligere tiders storheter
også ville holdt mål i dag.
Det en imidlertid kan se er at avstanden mellom praktisk jakt og kravene
som stilles på jaktprøver er økende. Et par eksempler
- .
For ca 15 år siden opplevde jeg å se en hund i VK som først
tok stand på kullet, for deretter å plukke de enkelte rypene
i kullet enkeltvis, med separate stander, djerve reisinger, komplett ro
i oppflukt og skudd. Dommeromtalen var overstrømmende begeistret.
I høst fikk jeg se akkurat tilsvarende situasjon, men nå vekket
den liten begeistring – fuglene ble funnet uten at makker var i konkurranse
om fuglen - ! Så kan vi tenke igjennom hvor uhyre verdifullt det er
med slike prestasjoner under praktisk jakt.
Tidligere la vi stor vekt på at fuglehunder skulle avsøke terrenget
på en systematisk måte foran fører. Vi var til og med
varsomme med å gå igjennom terreng som var uavsøkt. I
dag ser vi alt for ofte hunder som legger seg på vinden og går
rettlinjet frem gjennom terrenget. Finner de seg så en fugl,
har de slått makker på fugl og kan være på ærens
tinde. En kan også få inntrykk av at VK-dømming i dag
er en form for ”simpel reguladetri” – dommerne er statistikkførere
som registrerer minusene, kravene til fuglebehandlingene og at det skal
dreie seg om jaktbare situasjoner har blitt vesentlig redusert.
Det er underlig at debatten om felling i VK har stilnet av. Å drive
en sport hvor en er avhengig av å ta liv for å avgjøre
hvem som er ”best” er vanskelig å forsvare både
overfor en selv og overfor omverdenen. Det gir også grunnlag for stor
forskjellsbehandling under avprøvingen av hundene. Kravet til skytterne,
som skal ivareta sikkerheten, er stort når øvrige deltager
og tilskuere står bak i bred formasjon. Og vi tåler ikke en
eneste alvorlig ulykke !
Individene i de fleste fuglehundraser har gjennom de senere år blitt
vesentlig lettere og spinklere. Av og til ser en ytterligheter, som nesten
kan beskrives som ynkelige krek. Noen viser nærmest hysterisk oppførsel
mellom slippene. Hvordan orker noen å omgi seg med slike individer
? Sammenhengen mellom fysikk og imponerende prestasjoner i VK er ikke lett
å forstå. Sannsynligvis er det fortsatt riktig at det viktigste
utstyr for topp prestasjoner på jaktprøver sitter mellom ørene.
I hvert fall er det særdeles gledelig å se når vakre individer,
nær eksteriørstandard for rasen, går til topps. Det skjer,
heldigvis, relativt ofte fortsatt.
Mottoet – ”aldri færre enn to, aldri flere enn fire”
– har gitt intensivt samvær med mange hundeindivider; særlig
med vorstehhunder og pointere. Jeg konstaterer at jeg er nokså fri
for rasefanatisme og gleder meg over at det i miljøet også
synes å bli mindre og mindre av dette. Mange forsøker i dag
flere raser – tidligere forekom dette langt sjeldnere.
En gammel vorstehmann må ha lov til å glede seg over den fremgang
vorstehhundene gjennom de senere år har hatt, hvor stor dugelighet
i alle prøveformer dokumenteres. Det er sannsynligvis minst to årsaker
til fremgangen – Norsk Vorstehhundklubb har praktisert en langsiktig
avlsplan med vekt på konkrete avlsmål og førerne har
blitt langt dyktigere.
Ellers kan en gå og tenke på alt en ikke skjønner. Hvordan
kan det være at en del personer, år etter år, alltid møter
med dyktige hunder ? Noen har alltid gode hunder – noen har aldri
gode hunder ! Hvordan kan det ha seg at gode hunder har en eiendommelig
evne til så ofte å komme på premielisten - altså
selv på de vanskeligste dagene å komme seg i fugl? En forestiller
seg at fører er av avgjørende viktighet for at ekvipasjen
skal lykkes, men hva er det som gjør at enkelte lykkes så mye
bedre enn andre ? Noe av det som fasinerer oss aller mest er vel nettopp
strevet og mystikken omkring det å kunne lykkes i kommunikasjonen
med våre begavede dyr.
Gleden over å ha fått være med enda et år i Kongsvold-terrengene
er stor, selv om minnene fra to av dagene kanskje burde fortrenges ! Praktfulle
dager i fint vær, med det helt spesielle klare høstlys og Snøhetta
i skinnende vinterdrakt. En hever blikket, ser seg rundt og er takknemlig
over å ha valgt seg en hobby som gir slike naturopplevelser. Og så
starten i AK, samme dag som NM-finale fant sted, det mest ufyselige vær
som tenkes kan. Sprutende regnvær hele dagen, sjangsen for å
få til fuglesituasjoner nær null. En møter imidlertid
til opprop, går hele dagen, kommer klissvåt ned uten premie,
men synes at også en slik dag har gitt gleder. Gledene har sammenheng
med, at en som så mange ganger før, har gått og småpratet
med folk som en, gjennom hobbyen har kjent lenge. De fleste jaktprøvedager
finner en seg også nye samtalepartnere. Etter hvert får samværet
med likesinnede og følelsen av å være delaktig i et nettverk
og et miljø så stor betydning at det blir lett å akseptere
at de gjeve trofeer uteblir !
Med vennlig hilsen
Kåre Lotsberg
|
|
