Gå til Evelyn Rudi Designs!
<< Tilbake til Artikkeloversikt
REFLEKSJONER

Det har blitt mange jaktprøvedager i fjellet i høst – særlig i VK. Litt sjokkartet går det opp for en at en er en av de eldste i sporten. Nesten 40 år er gått siden den første fuglehunden ble anskaffet. Mange refleksjoner gjør seg gjeldende hvis en slipper dem frem.

Var hundene bedre før ? Hadde tidligere storheter blant hundene holdt mål i dagens konkurranse ? I likhet med det mange andre har konstatert, innser en at spørsmålet ikke lar seg besvare. Øynene som ser har endret seg. Viltbestanden varierer mye – i perioder med dårlig bestand er det vanskeligere å se de gode. Innerst inne føler en seg likevel overbevist om at tidligere tiders storheter også ville holdt mål i dag.

Det en imidlertid kan se er at avstanden mellom praktisk jakt og kravene som stilles på jaktprøver er økende. Et par eksempler - .

For ca 15 år siden opplevde jeg å se en hund i VK som først tok stand på kullet, for deretter å plukke de enkelte rypene i kullet enkeltvis, med separate stander, djerve reisinger, komplett ro i oppflukt og skudd. Dommeromtalen var overstrømmende begeistret. I høst fikk jeg se akkurat tilsvarende situasjon, men nå vekket den liten begeistring – fuglene ble funnet uten at makker var i konkurranse om fuglen - ! Så kan vi tenke igjennom hvor uhyre verdifullt det er med slike prestasjoner under praktisk jakt.

Tidligere la vi stor vekt på at fuglehunder skulle avsøke terrenget på en systematisk måte foran fører. Vi var til og med varsomme med å gå igjennom terreng som var uavsøkt. I dag ser vi alt for ofte hunder som legger seg på vinden og går rettlinjet frem gjennom terrenget. Finner de seg så en fugl,
har de slått makker på fugl og kan være på ærens tinde. En kan også få inntrykk av at VK-dømming i dag er en form for ”simpel reguladetri” – dommerne er statistikkførere som registrerer minusene, kravene til fuglebehandlingene og at det skal dreie seg om jaktbare situasjoner har blitt vesentlig redusert.

Det er underlig at debatten om felling i VK har stilnet av. Å drive en sport hvor en er avhengig av å ta liv for å avgjøre hvem som er ”best” er vanskelig å forsvare både overfor en selv og overfor omverdenen. Det gir også grunnlag for stor forskjellsbehandling under avprøvingen av hundene. Kravet til skytterne, som skal ivareta sikkerheten, er stort når øvrige deltager og tilskuere står bak i bred formasjon. Og vi tåler ikke en eneste alvorlig ulykke !

Individene i de fleste fuglehundraser har gjennom de senere år blitt vesentlig lettere og spinklere. Av og til ser en ytterligheter, som nesten kan beskrives som ynkelige krek. Noen viser nærmest hysterisk oppførsel mellom slippene. Hvordan orker noen å omgi seg med slike individer ? Sammenhengen mellom fysikk og imponerende prestasjoner i VK er ikke lett å forstå. Sannsynligvis er det fortsatt riktig at det viktigste utstyr for topp prestasjoner på jaktprøver sitter mellom ørene. I hvert fall er det særdeles gledelig å se når vakre individer, nær eksteriørstandard for rasen, går til topps. Det skjer, heldigvis, relativt ofte fortsatt.

Mottoet – ”aldri færre enn to, aldri flere enn fire” – har gitt intensivt samvær med mange hundeindivider; særlig med vorstehhunder og pointere. Jeg konstaterer at jeg er nokså fri for rasefanatisme og gleder meg over at det i miljøet også synes å bli mindre og mindre av dette. Mange forsøker i dag flere raser – tidligere forekom dette langt sjeldnere.

En gammel vorstehmann må ha lov til å glede seg over den fremgang vorstehhundene gjennom de senere år har hatt, hvor stor dugelighet i alle prøveformer dokumenteres. Det er sannsynligvis minst to årsaker til fremgangen – Norsk Vorstehhundklubb har praktisert en langsiktig avlsplan med vekt på konkrete avlsmål og førerne har blitt langt dyktigere.

Ellers kan en gå og tenke på alt en ikke skjønner. Hvordan kan det være at en del personer, år etter år, alltid møter med dyktige hunder ? Noen har alltid gode hunder – noen har aldri gode hunder ! Hvordan kan det ha seg at gode hunder har en eiendommelig evne til så ofte å komme på premielisten - altså selv på de vanskeligste dagene å komme seg i fugl? En forestiller seg at fører er av avgjørende viktighet for at ekvipasjen skal lykkes, men hva er det som gjør at enkelte lykkes så mye bedre enn andre ? Noe av det som fasinerer oss aller mest er vel nettopp strevet og mystikken omkring det å kunne lykkes i kommunikasjonen med våre begavede dyr.

Gleden over å ha fått være med enda et år i Kongsvold-terrengene er stor, selv om minnene fra to av dagene kanskje burde fortrenges ! Praktfulle dager i fint vær, med det helt spesielle klare høstlys og Snøhetta i skinnende vinterdrakt. En hever blikket, ser seg rundt og er takknemlig over å ha valgt seg en hobby som gir slike naturopplevelser. Og så starten i AK, samme dag som NM-finale fant sted, det mest ufyselige vær som tenkes kan. Sprutende regnvær hele dagen, sjangsen for å få til fuglesituasjoner nær null. En møter imidlertid til opprop, går hele dagen, kommer klissvåt ned uten premie, men synes at også en slik dag har gitt gleder. Gledene har sammenheng med, at en som så mange ganger før, har gått og småpratet med folk som en, gjennom hobbyen har kjent lenge. De fleste jaktprøvedager finner en seg også nye samtalepartnere. Etter hvert får samværet med likesinnede og følelsen av å være delaktig i et nettverk og et miljø så stor betydning at det blir lett å akseptere at de gjeve trofeer uteblir !


Med vennlig hilsen
Kåre Lotsberg
Til toppen!
 
Norsk versjon English version